Innlegg
Etter mangfoldige år med elendighet, naive drømmer og tomme løfter er det endelig konstatert: Norge tilhører det europeiske bunnsjiktet. Vi er i beste fall en B-nasjon på nivå med Armenia, Hviterussland og Tsjad. Det finnes ikke et snev av tvil om saken.
Nederland-Norge 2-0 (1-0)
10. juni, 2009
De Kuip, Rotterdam
VM-kvalifisering, gruppe 9
Sist sluttspill med Norge som nærmest selvsagt håpløs og uverdig deltaker var i år 2000. Ni år etter EM i Nederland/Belgia, hvor vi scorte kun ett mål, er vi endelig omforent rundt det faktum at Norge aldri noensinne kommer til å kvalifisere seg til et sluttspill igjen. Alt vi kan gjøre nå er å ta vare på minnene fra 90-tallet, og drømme tilbake til tiden da vår neandertalske fotballnasjon fortsatt var å regne med.
Norge, som i en periode lå som nummer to på FIFA-rankingen, var et fysisk helvete av et lag å møte for teknisk overlegen motstand. Vi rendyrket spillestilen vår, med fokus på dødball og langpasninger. Vi var ærlige mot oss selv, og forsøkte aldri å spille fotball langs bakken. Vi visste at apokalypsen sannsynligvis ville komme før et norsk ballbesittende landslag, så vi bygget opp et infrastrukturelt fotballsystem med vekt på løpsstyrke og fysikk.
Og det funket.
Helt til resten av fotball-Europa, med Premier League i spissen, fulgte etter. Det var da bobla sprakk.
På 90-tallet kunne Drillo velge mellom et hav av utenlandsproffer av ypperste slag. Landslagstroppen besto av spillere fra Liverpool, Man Utd, Chelsea, AC Milan og Werder Bremen. I dag kan han velge mellom spillere fra Stabæk, Lillestrøm og Odd Grenland. Spillere som ikke engang hadde blitt tatt ut til B-landslaget til hvilken som helst ledende europeisk fotballnasjon.
Drøyt? Vel, jeg nekter å tro at vandrende elendigheter som Jon Inge Høiland, Christian Grindheim, Kjetil Wæhler eller Fredrik Winsnes hadde kommet med i troppen til Nederland. Eller Spania. Eller England. Eller Sverige, for den saks skyld.
Det toppet seg på mange måter i fjor under Åge Hareides ledelse, da landslaget ikke vant en eneste fotballkamp. Vi ble utklasset og avkledd gang på gang av helt grusomt svak motstand. Det har på ingen måte blitt bedre med Drillo tilbake i trenerstolen. For nå blir vi utklasset og avkledd igjen, og som en naturlig konsekvens sendt hodestups av VM-kvalifiseringen.
Men hvem tror vel egentlig på mirakler?
Det finnes nemlig ingen mennesker, absolutt ingen, som klarer å vinne fotballkamper med dagens spillermateriell. Det blir fiasko uansett om så José Mourinho eller Guus Hiddink hadde blitt hyret inn (ikke det at dét prospektet virker videre sannsynlig med Karen Espelund og Sondre Kåfjord som beslutningstakere), og det er jo selvsagt sørgelig.
Men det aller verste er nok fremtiden til norsk toppfotball. For hvem i all verden skal bære Norge inn i et sluttspill i årene som kommer? Det finnes per dags dato ikke nok talenter til å skape et godt nok landslag. Vi ser jo disse såkalte talentene i Tippeligaen hver eneste helg. Og nivået er skremmende svakt, noe U21-landslagets 0-5 tap hjemme mot England tidligere i år vitterlig bekrefter.
Siden 2008 har Norges aller beste ungfoler tapt mot land som Østerrike og Irak, og spilt uavgjort mot gigantiske fotballnasjoner som Jordan og Estland. Det lukter ikke akkurat gull av U19-landslaget heller, til tross for et par oppløftende resultater.
Det er bare å grave seg ned. Heldigvis har vi minnene.
Enn så lenge.
