"I'm the Liverpool star those bitches are loving"

Denne saken er visst et par måneder gammel, men jeg bare måtte ta tråden opp igjen. Det viser seg nemlig slik at Liverpools Ryan Babel visstnok er en habil rapper! Sjekk ut klippet selv hvor den nederlandske angrepsspilleren kommer med sitt lyriske oppgulp.

Ettersom det rappes på morsspråket har jeg funnet frem en engelsk oversettelse fra The Daily Mirror, som følgelig har melket denne saken ut av en annen verden. Takk til Dag Langerød ved Nettavisen som gravde frem denne relativt sensasjonelle nyheten. Word.

Babels vers:

Rapping is my hobby
Rappers don’t want trouble
I'm the Liverpool star those bitches are loving
I know what time it is - I've just bought a new watch
I’ll give you a punchline: eight seconds, you’ll be knocked down
Towel in the ring
My family in the V.I.P
No caviar for us, Surinamers eat chicken
Ya'll know nothing: this is the Premier League
Representing the G
You can see this n***a with number 19
Ya'll can f*** off, I f*** with a whole team
Ya'll can talk, but you don’t get anything with it
Ya'll can't be like me, my status is too high
If rappers come to close, I have to take space
People watch YouTube to learn my actions
I have those skills, try some tricks
I was a poor n***a
Now I make f***ing money
I went from the Euro to the English pound
I put money in my pocket, now I spend money on nothing
I like it this way, I'm sure you like it
If somebody want beef, well come on
I like it with some pepper, homie
I'm sure in my life
Give me the f***ing ball, you lose both legs
And now my competition is past
If you hate me because of that, I say you’re right
If I was you, I would hate me too
I have the s**t homie
I can’t even spend all my money
Keep your daughter in sight. or you will be my family
I’ll take your daughter and let her make clean
101 Barz - this is the first time but I came hard!
I came alone, I don't have a back-up
I came because I mean it
Check it

Pass opp for Nederland

En av de største overraskelsene under sommerens EM-sluttspill i Østerrike/Sveits var Marco van Bastens Nederland. Anført av Wesley Sneijder feide de oransjekledde over solid motstand i dødens gruppe, med 4-1 og 3-0 mot henholdsvis Italia og Frankrike.

I kveld er Norge motstanderen på Ullevaal. Og det kan se ut til å bli litt av en utfordring. I alle fall hvis man tar en titt på maktforestillingen nedenfor. Ai. Ai. Ai.

Heia Norge!

Godt jobbet, UEFA!

Det er utrolig. Nesten morbid. Neste uke reiser jeg til Madrid for å overvære Liverpools tøffe bortekamp mot Atlético Madrid på Vicente Calderón. Eller, det trodde jeg i alle fall inntil i dag. Med billetter, leilighet og fly allerede booket så jeg virkelig frem til det som sannsynligvis vil bli et klasseoppgjør i gruppe D i Champions League.

Men så bestemte UEFA å implementere tidenes hardeste straff for et klubblag. Grunnet rasisme og vold under kampen mot Marseille for nøyaktig to uker siden må Atlético Madrid spille sine kamper på nøytral bane - 300 kilometer vekk fra den spanske hovedstaden.

Og dette kom i dag, bare åtte dager før kampen skulle sparkes i gang. Over 3 000 Liverpool-fans har allerede booket flybilletter og hotell, og må nå se seg nødt til å betale enda mer for ytterligere reise til en hittil ukjent destinasjon. Hva er det UEFA tror? At Atlético-fansen blir mindre rasistiske på en annen stadion?

Så nå kommer 50 000 illsinte Atlético-fans til å reise sammen med 3-5 000 illsinte og svært berusede Liverpool-fanatikere på toget ned til en annen by hvor, selvsagt, horder av rivaliserende spanske fans venter på å gjøre blodbadet komplett. I Madrid vil politiet og myndighetene ha kontroll under sedvanlige omstendigheter, men dette har bare forverret situasjonen til et uholdbart nivå.

Vel, vel. Jeg får pakke rumpetaska og lenke kona med håndjern til den venstre armen min. Håper jeg unngår slike scener som i klippet nedenfor - tatt fra gatene i Madrid før UEFA Cup-kampen mellom Atlético Madrid og Aberdeen i 2007.

Vrakgodset Gerrard

Steven Gerrard bør i følge engelsk riksmedia vrakes fra startoppstillingen til England borte mot Hviterussland i morgen kveld. Den urokkelige konstellasjonen bestående av Gareth Barry og Frank Lampard på sentral midtbane i et 4-1-3-2-system, flankert av Joe Cole og Theo Walcott på henholdsvis venstre- og høyresiden, skal visst være udiskutabel for den rynkete italieneren.

Liverpools kaptein klarer simpelthen ikke å reprodusere noe i nærheten av de storslåtte forestillingene han leverer for klubblaget dag ut og dag inn. Enkelte hevder han ikke lar seg kombinere med Frank Lampard, mens andre mener Gerrard heller bør akseptere en fremskutt rolle på venstresiden. Og det er skremmende.

For hvem er egentlig Steven Gerrard? Jo, det stemmer det. Han er verdens beste fotballspiller. Mens Rafa Benítez er en taktisk mester på å dra ut makspotensialet hans hver eneste gang, vil Capello aldri kunne få oppleve Gerrard som det han vitterlig er - verdens beste fotballspiller.

Gerrard elsker å være involvert i det grunnleggende spillet hvor momentum bygges opp bakfra gjennom såkalt 'possession-play'. Han henter ball, sender videre, skaffer seg rom, avleverer, setter fart, avslutter. Pang. Mål. Det er dødelig effektivt og farlig vakkert. Dessverre for England lar det seg ikke gjøre på Wembley. Og grunnen er såre enkel.

Der hvor Gerrard vanligvis ville ha plukket opp ball, eller kommet på løp, finner man som oftest enten Lampard eller Rooney. Sistnevnte trekker lengre og lengre inn i banen for å dra med seg forsvarere, mens Chelsea-maestroen stuper inn i et eneste hav av rom. Det hjelper heller ikke at Emile Heskey også har en tendens til å drifte ut mot kantene. På denne måten blir rommene hvor Gerrard er best kontinuerlig blokkert.

I tillegg får Gerrard også et defensivt ansvar, noe som selvsagt hemmer ham offensivt. Det skjer aldri i Liverpool hvor Javier Mascherano eller Xabi Alonso som oftest feier gulvet. Dirk Kuyt opprettholder bredde, mens Albert Riera eller Ryan Babel gjør det samme på venstre. Fernando Torres ligger som oftest på sisteforsvarer, akkompagnert av Robbie Keanes diagonalløp. Alt er lagt opp slik at Gerrard nærmest får en fri rolle. Og der er han best i verden.

Kanskje det er en umulighet for England. Men så lenge det taktiske opplegget fortsetter i samme stim vil de tre løvene aldri få bitt fra seg. For England trenger Gerrard, og ikke motsatt.

PS: Klikk her for Steven Gerrards pressekonferanse før kampen mot Hviterussland.

Administrativt blod renser fra all synd

“En meningsmåling utført av Respons på oppdrag for Aftenposten viser at Norges engasjement overfor A-landslaget er heller lunkent. 36 prosent sier at man er svært eller ganske engasjert, mens hele 64 prosent er mindre eller ikke engasjert.”

– Aftenposten, 9. oktober 2008

Det var en gang en sport som engasjerte langt over tre milliarder mennesker på planeten vår. Overalt man satte fot fant man en medsammensvoren patriot for verdens vakreste sport. Langs strandkanten i sydlige strøk kunne rosafargede nostalgikere erte på seg spanjoler, så vel som brasilianere, uten at paraplydrinken føk veggimellom av den grunn.

Stoltheten over idrettsnasjonen Norge var overbærende. Ikke bare var vi vintersportens ubestridte konger, men vårt lille land sparket fra seg over evne på langt flere verdenskontinenter enn tidligere generasjoner kunne ha drømt om. Med hellig unntak av bronselaget vårt fra OL i Berlin 1936, selvsagt. Landslaget i fotball ordnet seg billett til sluttspill på rad og rekke. Fra VM i USA 1994 til EM i Nederland/Belgia seks år etter. Det var en herlig tid for barn å vokse opp.

Tre milliarder mennesker følger fotballen regelmessig. Det tallet består fortsatt, mens enkelte land faller fra. Norge havner i sistnevnte kategori. Kommer verdensfotballen til å savne oss? Neppe? Lider verdensfotballen av vårt plutselige fravær? Aldri i livet. Det viktigste spørsmålet er hvordan vi nordmenn takler det vi nå trygt kan kalle for en uomtvistelig krise. På mange måter er underprestasjonene til landslaget et eneste overgrep mot samfunnet. Det blir nesten litt som å sparke folk mens de allerede ligger død og begravet.

Vi trenger landslaget tilbake i et sluttspill. Måten Norge kastet vekk EM-sluttspillet i Sveits/Østerrike var graverende, men enda verre blir det når ansvaret for fadesen skyves over på Åge Hareide. Hva slags signaleffekt er det egentlig Norges Fotballforbund (NFF) sender ut her? Det er innlysende at Hareide ikke har gjort en god nok jobb, noe resultatene vitterlig bekrefter, men det er ikke trenerens jobb å sparke seg selv.

Generalsekretær Karen Espelund er for lengst tom for unnskyldninger. Allikevel gikk hun ut å fredet Hareide etter 2-2 hjemme mot Island tidligere i år. Og det til tross for at alt og alle krever Hareides avgang. De fleste synserne hevder landslagssjefen utviser en totalmangel på kompetanse og selvinnsikt. I mai gikk reklamegründeren Kjetil Try ut i VG med følgende kommentar:

– Jeg tror mange opplever Hareide som en fyr som har vært klar og tydelig, men som ikke tar konsekvensene selv. Det har han mistet tillit på ... Hareide har lagt opp til en høy profil i mediene. Det er moro når det går bra. Men jeg synes han har sluppet billig unna den siste tiden. Han kom med mye bagasje da han ble landslagssjef. Nå er det bare plastposen igjen, sa Try.

Og Hareide har sluppet billig unna. Men det har også NFF etter årevis med begredelig fotball og utallige skuffelser. Landslagssjefen vår vet hvor nærme Norge var fra et nytt sluttspill i sist kvalifisering, og vil naturligvis ikke bøye seg for det massive presset. Det tar enorm karakterstyrke å fortsette i jobben, noe Hareide er smertelig klar over. Han kjenner godt til den syltynne linjen mellom suksess og fiasko. Skulle Norge kvalifisere seg til VM for første gang på over 12 år vil han bli husket som en helt. Det er selvsagt den utopiske drømmen som driver sunnmøringen frem, men vi vet alle at spillermateriellet som Hareide disponerer på ingen måte er godt nok.

Det sitter nemlig som støpt i den norske folkesjelen å tilgi først, for og så spisse kritikken. Innerst inne vet vi at landslaget på 1990-tallet var i en betydelig bedre forfatning, og at Jarl-André Storbæk aldri vil bli noen Gunnar Halle eller Vegard Heggem. Det samme kan sies om Kristofer Hæstad eller Martin Andresen kontra Alf-Ingen Håland eller Lars Bohinen. Men vi vet også at gode ting skjer med dyktige folk bak roret, eksemplifisert av Guus Hiddinks Sør-Korea, Australia og nå Russland i henholdsvis 2002, 2006 og 2008. Kanskje det er derfor NFF tar landslagsfiaskoen så til de grader piano? Ingen er tjent med at vår tids generasjon ser på Norge som San Marino light.

Begeret er ikke fylt til randen. Det har heller ikke eksplodert. Det har råtnet og fordampet for lenge, lenge siden. Det eneste som er igjen er en sky av mishag som hagler ned på befolkningen. Hareide burde ikke behøve å beskytte seg selv gjennom vaklende kommentarer og stakkarslige forsøk på å overbevise pressen om at ‘humøret er på topp’.

Karen Espelund og NFF må bli kvitt dumsnillheten som forkludrer landslagets fremtid. Det er åpenbart at Norge ikke kommer til å kvalifisere seg til VM i Sør-Afrika 2010. Og da kommer alle avsløringene frem. Styret trekker seg og Hareide går i skam. I sommer skulle NFF ha ansatt en ny landslagssjef - en mann med en tung CV og internasjonal erfaring. Det hadde skapt ny entusiasme langs det ganske land, og den uhelbredelige kreften som er norsk toppfotball ville ha klart det umulige; nemlig å overleve - og vel så det.

Guus Hiddink, will you marry me?

Bare en liten tanke.

På lørdag ettermiddag var det fest i Manchester, fra kl. 18.30 til 18.46. Robinho hadde nettopp vippet inn frisparket via hodet til John Obi Mikel, og dermed ført City i ledelsen i debutkampen. Det var litt av en åpning i den nyetablerte klassikeren "The Clash of the Cash". På tribunen gikk pengefrelste hjemmesupportere amok. Alle bekledd i lyseblå Robinho-drakt, det arabiske hodeplagget gutrah og matchende løsskjegg.

Det må ha vært moro. Iallfall så lenge det varte. For Chelski kom brutalt tilbake ved å score tre ganger, anført av dødelig effektive Frank Lampard og aristokratiske Deco. Dette var nemlig dagen da "Frelseren" Robinho ble overskygget og overrumplet. Ikke av Chelskis knallharde forsvarslinje, men av en liten kar ved navn Shaun Wright-Phillips. En kar som kostet drøye 90 millioner kroner (54 715 817 thailandske bhat) i overgangssum fra Chelski - 240 millioner (158 155 896 saudi arabiske riyaler) mindre enn hva verdens (plutselig) rikeste klubb betalte for Robinho.

Wright-Phillips briljerte på lørdag, og ble fullt fortjent kåret til banens beste spiller. Etter kampen var det kun én ting som ble diskutert blant hordene av frustrerte hjemmefans, nemlig hvor billig de fikk kjøpe tilbake den lille høyrevingen. Kanskje enkelte spekulerte i hvem City kjøper i januar, men det meste omhandlet den tidligere Chelski-ansatte.

Er det ikke ironisk?

Det snakkes altså om Shaun Wright-Phillips. Og det etter en uke med mas rundt oppkjøp, penger og Robinho.

Robinho who?

Så var vi her. Igjen.

Åsted: Anfield
Når: Lørdag, 13. september, kl. 13.45
Hvem: Liverpool - ManYoo

Huff. Det er klart for fotballhistoriens kamp nummer 176 mellom Liverpool og ManYoo. Igjen skal vi altså pines gjennom samfulle 90 minutter i håp om tre ytterst verdifulle poeng. Alt ligger til rette for en batalje av de sjeldne, spesielt med tanke på at hjemmelaget ikke har maktet å vinne mot sine erkerivaler på de 13 siste oppgjørene i Premier League. Sist seier kom da Gérard Houllier var sjef, og da Danny Murphy fortsatt var aktuell for landslaget (3-1, 04/11/01). Og det gjør vondt i en allerede skrøpelig Liverpool-sjel. Så altfor, altfor vondt.

Men vi gir oss ikke. Lyset har ikke slukket ennå. For vi plukker oss selv opp hver bidige gang, tørker vekk tårene og knytter nevene. Glem det faktum at dette egentlig er en eneste stor cowboy-fest, hvor lagene er hesten og rytteren er en gjeng pengesterke John McCain-sympatisører. Ingenting kan ødelegge rammen rundt dette magiske oppgjøret, og det til tross for for at gutteklubben ved Merseyside Metropolitan Police kommer til å erklære unntakstilstand nedover Anfield Road når protesttoget fra Spirit of Shankly nærmer seg den hellige grunn.

I det fløyta går på lørdag er det nemlig kun én ting som står i hodet på supporterne. Det skal synges av full hals. Med skjerfet strukket mellom begge hender. Langt oppe i været. Managerne glemmer ukene med mishagsytringer mot hverandre, hilser pent og finner plassene sine. Spillerne kaster seg inn i dueller, og dommeren forsøker desperat å holde det frenetiske tempoet. Selvom blodet koker er det fotballen som står i høysetet. Sånn har det alltid vært, og sånn skal det være.

"I fjor så 20% av verdens befolkning denne kampen på TV - det er 1,1 milliarder mennesker."

Dette er verdens vakreste eventyr. Dette er verdens største fotballkamp. I fjor kunne SkySports estimere seertall på rundt 1,1 milliarder globalt, noe som i realiteten opptar rundt 20% av verdens befolkning i løpet av 90 minutter. Det er vel noe Sir Matt Busby eller Bob Paisley aldri ville trodd. Men slik har fotballen utviklet seg, og per 2008 er det ManYoo som best høster godene av nettopp det.

Som en konsekvens er stemningen på Old Trafford lik kjelleren til Josef Fritzl, men til gjengjeld har klubben råd til å slenge ut 300-millioners bud på spillere i hytt og gevær. Mens Rafael Benítez måtte be på sine knær for penger i sommer kunne Sir Alex Ferguson bare hente det hentes kan. Derfor er det kanskje ikke så rart at Liverpool sliter mot ManYoo. For hvem kan vel hevde at Benítez og den skotske ringreven opererer under samme arbeidsforhold?

På lørdag kan ManYoo velge mellom tre spisser som til sammen er verdt drøye milliarden i Dimitar Berbatov, Carlos Tévez og Wayne Rooney. Liverpool ser ut til å mangle kaptein Steven Gerrard og toppscorer Fernando Torres som begge sliter etter henholdsvis lyskeoperasjon og strekkskade. Det ryktes at Benítez vurderer å starte med begge, vel vitende om at sesongen kan ryke for duoen skulle skadene forverres under oppgjøret. Og det er ikke akkurat drømmescenario for oss blodrøde.

Så har vi egentlig en eneste sjanse? Ser man på statistikken er det bare å legge seg, men det er fem lyspunkt foran oppgjøret i morgen.

1. Nyinnkjøpte Albert Riera kan få sin debut på venstresiden av Liverpools 4-1-3-2-system, og ønsker å overbevise et spent hjemmepublikum. Se klipp fra pressekonferansen.

2. Robbie Keane jakter sitt første mål, og håper på å motbevise Fergusons oppgulp om at han er 'grovt overpriset'. Les om hykleren her.

3. Javier Mascherano er revansjesugen etter fadesen på Old Trafford i fjor. Var det rødt eller ikke?

4. Hvis Steven Gerrard blir spilleklar er han kvitt lyskeproblemet som plaget han under sesongåpningen, og kan dermed fyre av skudd i kjent stil - noe han ikke var i stand til før operasjonen. Vi husker vel alle overgrepet på Fabien Barthez fra 2001?

5. Fernando Torres skal, i følge ryktene, ha ristet av seg strekkskaden han pådro seg mot Aston Villa for to uker siden. Spanjolen er garantert på jakt etter å åpne målkontoen mot ManYoo. Tror vi alle er klar for mer av dette.

Skulle Liverpool slå ManYoo får vi en luke på seks poeng etter fire spilte kamper. Dette bidrar selvsagt til ekstra spenning foran oppgjøret i morgen, for hvem vil ligge på etterskudd så tidlig i sesongen? Skal vi vinne Premier League i år er det avgjørende å plukke poeng i disse kampene, noe Liverpool har slitt med i flere år nå. Men det er vel i morgen det hele snus?

Det blir, som nevnt, ubønnhørlig nervepirrende.

One night in heaven

Manchester City har alltid levd i skyggen av storebror United, først og fremst i forhold til suksess og dernest til antall kroner og øre på bok. Men det endret seg fullstendig i går kveld da kongefamilien i de Forente Arabiske Emirater kjøpte opp klubben, frontet av en multibillionær kjent som Abu Dhabis svar på Donald Trump.

I dag våknet City opp som den desidert rikeste klubben i Manchester - og kanskje verden. Et gjennomlysende eksempel på klubbens plutselige riksmannsstatus er innkjøpet av Robinho for drøye 360 millioner kroner i tolvte time, rett foran nesen på Roman Abramovitsj og Chelsea. Den tidligere statsministeren i Thailand, Thaksin Shinawatra, har alltid vært en kontroversiell eier siden overtakelsen i fjor sommer, men nå har han altså solgt klubben til Abu Dhabi United Group (Adug).

Som et resultat av oppkjøpet kan City-fans forvente seg tidenes pengeinvestering i britisk fotball, noe som trolig emulerer milliardene som Abramovitsj kom med i 2004 - og vel så det. Allerede kan vi se konturene av den enorme, nærmest helt latterlige pengesekken som Mark Hughes nå forvalter. For i går kveld var det drømmenes teater på the City of Manchester Stadium, med opptil £100m i forskjellige bud på spillere. Klubben lykkes med Robinho, men var akkurat litt for sene for Dimitar Berbatov, som sluttførte overgangen til Man Utd for £30m.

Så hvem er denne multibillionæren? Man Citys nye klubbeier heter Sulaiman al-Fahim, en 31-år gammel eiendomsmogul som for tiden er rangert som nummer 16 på listen over de 100 mest innflytelsesrike araberne i verden av Arabian Business Magazine. Og formuen? Vel, den er visstnok over 10 ganger så stor som en viss russer bosatt i South Kensington.

I går kveld fornektet al-Fahim at det var hans personlige formue som finansierte overtakelsen. I stedet ble det uttalt at han representerte kongefamilien i de Forente Arabiske Emirater, hvis mål for oppkjøptet er å etablere City blant fotballens verdenselite. Skulle dette vise seg å stemme kan Mark Hughes glede seg over å trene verdens desidert rikeste klubb.

Oppkjøpet har kostet rundt £210m og sletter all gjeld i Citys navn. For første gang har Chelsea tapt en budrunde for en spiller. For første gang har milliardene til Abramovitsj blitt satt på sidelinjen. Og for første gang topper City listen over verdens rikeste fotballklubber.

Noen som plutselig fikk veldig lyst til å se Man City ta i mot Chelsea 13. september?

Det kommer til å bli en viktig helg for...

Manchester United
De regjerende liga- og europamesterne har ikke vært altfor heldige med terminlisten i år. Spesielt uheldig er det kanskje med mandagskampen borte mot Portsmouth på Fratton Park, som byr på følgende scenario: Sir Alex Fergusons menn kan nemlig ligge hele fem poeng bak ligalederen allerede før avspark. Og det setter de røde virkelig under press foran en av sesongens kanskje tøffeste kamper.

Ettersom United også mister en ligakamp i forbindelse med Supercup-finalen i Monaco om en to-ukers tid, kan faktisk laget befinne seg omtrent ni eller ti poeng bak rivalene. Viktigheten av mandagskampen mot Pompey er derfor blitt meget viktig. Nervøst for bermen.

West Brom og Stoke City
Når man er nyopprykket gjelder det å holde følge så lenge man kan. Tap i åpningskampen betyr nødvendigvis ikke direkte nedrykk, men begge disse lagene vil nok slite hvis de ikke klarer å vinne i årets første hjemmekamper.

West Brom har nok størst sjanse til å skrape sammen tre poeng av opprykksduoen.

Grunn 1: Tony Mowbrays menn imponerte borte mot Arsenal sist helg, og tapte kun med ett stakkars mål på The Emirates Stadium.

Grunn 2: På lørdag venter et Everton lag som ser seg nødt til å starte med Jack Rodwell (17) på midtbanen, og arme Jose Baxter (16) på benken. Toffees-sjef David Moyes har ikke klart å styrke laget i det hele tatt, og er desperat etter nye spillere før transfervinduet stenger 1. september. Dagens Everton virker håpløse, og 2-3 tapet hjemme for Blackburn i åpningen gir West Brom håp om tre sårt trengte poeng hjemme i Birmingham.

Stoke er nok ikke like positive. Etter å ha tapt mot Bolton - en av de mest realistiske sjansene for tre poeng - møter de et Aston Villa-lag i fyr og flamme. John Carew og co. knuste Man City 4-2 hjemme på Villa Park, noe som ikke akkurat lover godt for modige Tony Pulis og resten av gutta på Britannia Stadium.

Men samtidig bør det nevnes at fjoråret sesong bød på en rekke merkelige resultater for Aston Villa - blant annet utviklet klubben en lei og frustrerende tendens til å følge opp en kjempeseier med tap (slo Birmingham - tapte for Wigan; slo Chelsea - tapte for Man City). Stoke stiller også sterkere denne på lrødag, med fjorårets bestemann, Liam Lawrence, tilbake i startelleveren, og nyinnkjøpte Andrew Davies.

På papiret er det kanskje to tøffe kamper for West Brom og Stoke, men allikevel kan vi nok forvente en overraskelse. Eller to.

Mark Hughes
Stakkars Mark Hughes. Han ville nok ikke ha vært altfor bekymret over tap i åpningskampen med en god, gammel og tålmodig klubbeier som John Willimas bak i kulissene. Men dessverre for Hughes heter sjefen hans Thaksin Shinawatra. Riktignok sitter den bedrageritiltalte eks-statsministeren i arresten i Thailand, men Hughes bør nok allikevel unngå et tap hjemme mot West Ham for å ikke bli sparket - eller ende opp i en kjeller i Bangkok i løp av høsten.

Et annet problem for Hughes er den bakre fireren. Og selvom alt mediefokuset har omhandlet Citys tilsynelatende totalmangel av kvalifiserte angripere, er det nok forsvarsspillet sist helg som virkelig får waliseren til å gruble. For Gabriel Agbonlahors andre og tredje mål var nærmest en gavepakke fra Citys 'på-papiret-bør-det-egentlig-være-en-solid-stopperduo-men-
hva-i-all-verden-holdt-de-på-med-sist-helg' Tal Ben Haim og Micah Richards.

Den belgiske forsvarsspilleren Vincent Kompany blir trolig klar, men det ser ut til å være som erstatter for Vedran Corluka og ikke som en ren forsterkning til en ellers sårbar forsvarsrekke. Det tredje problemet for Hughes er Dean Ashton. West Ham-spissen er i kjempeform, og er desperat etter å vise seg frem for Fabio Capello, spesielt etter å ha mistet Tsjekkia-kampen på onsdag.

Skal Hughes klare å overgå Svennis i sin førte sesong? Vel, da må forsvarsfeilene lukes bort. Og det fort.

Luka Modric
Tolker man spansk-engelsken til Juande Ramos rett, ser det ut til at den kroatiske millionmannen Luka Modric får sjansen som playmaker i hjertet av Tottenhams midtbane hjemme mot Sunderland. Modric var svært anonym i 2-1 tapet mot Middlesbrough, og må få dratt høna ut av ræva foran hjemmedebuten på White Heart Lane. For Spurs er nemlig avhengig av 23-åringen for å få den über-offensive, klikk-klakk fotballen til å fungere. Igjen, hvis man da tolker spansk-engelsken til Juande Ramos rett.

Djibril Cissé
Teoretisk sett er Djibril Cissé akkurat det Sunderland trenger for tiden. For med Kenwyne Jones ute med skade trenger Roy Keane en spiss med både fart og styrke - noe denne fargeklatten har massevis av.

På papiret er Cissé nærmest en perfekt måljeger. På papiret. Han fikk 37 scoringer på 77 kamper for Marseille, men det var tydeligvis ikke godt nok for Eric Gerets som med glede lot floppen returnere til England. Og det er kanskje det som er hovedutfordringen for Cissé denne helgen - å bevise at han faktisk er en solid spiss, og ingen flopp. Pass på Tottenham - han går nok rett inn startelleren i morgen.

Endelig helg!

Til helgen braker det løs. Endelig skal verdens fotballfanatikere gjenforenes med en helt fersk sesong med engelsk fotball. Det er nå alvoret begynner, og til tross for ukesvis med spekulasjoner om hvilket lag som eventuelt er best skikket til å bryte seg inn blant topp-fire eliten, hvem som flopper og hvem som rykker ned, får samtlige 20 lag muligheten til å snakke selv. På fotballbanen. Med poengdesperate motstandere. Med stappfulle tribuner. Og med et tykt lag av forventing i de mange tusen hjem.

Agurktiden er vel overstått; nye spillere, sponsorer og drakter er på plass, mens transferkarusellen roterer videre - enn så lenge. Hvem har kjøpt best? Kan Stoke overraske? Klarer Dean Windass og Hull å vinne hjemme mot Fulham i Premier League-debuten? Hvilket topplag går på en smell? Vil Manchester United savne Cristiano Ronaldo og Rooney hjemme mot Newcastle? Og hva med Luiz Felipe Scolaris Chelsea? Får vi se Robinho og Deco sammen i blått? Det er mange spørsmål, men heldigvis er svarene kun dagevis unna.

Mandag 11/08 markerte akkurat tre måneder siden sist Premier League-runde. Til tross for EM i Østerrike/Sveits, OL i Beijing og U19-EM i Tsjekkia har savnet vært stort. For ingenting kan erstatte heroinen som er engelsk fotball. Nedenfor har jeg satt opp min tabell for sesongen 2008/09, samt tippetips for åpningsrunden til helgen.

1. runde, sesongen 2008/09

Lørdag 16/08

1. Arsenal - West Bromwich, kl. 13:45

Sesongen 2008/09 sparkes i gang på Emirates Stadium hvor et forventningsfullt hjemmepublikum håper på å se Tomas Rosicky, Eduardo og nyinnkjøpte Samir Nasri komme seg tilbake fra ulike skadeopphold. Det er helt klart hvem som er storfavoritten her, men allikevel vil nok nyopprykkede West Brom gå rett i strupen på Arséne Wengers menn. Baggies-sjef Tony Mowbray har uttalt at 'han ønsker å utnytte Arsenals trøtte bein etter midtukas Champions League-kvalik mot Steve McLarens FC Twente'. 

2-1.

2. Bolton - Stoke City, kl. 16:00

Gary Megson og Bolton sjanglet seg vekk fra nedrykkssonen i fjor, og vil nok få en tøff kamp mot spillekåte Stoke på Reebok Stadium. Det er kun Kevin Davies som er igjen fra 'Big Sam' Allardyces æra, og kampen vil nok bære preg av dette i form av mangelfull spisskompetanse hos begge lag. Stoke håper på å få med seg iallfall ett poeng tilbake til Britannia Stadium. Jevnspilt fighterkamp. 

1-1.

3. Everton - Blackburn, kl. 16:00

David Moyes og styreformann Bill Kenwright er ikke akkurat bestevenner i skrivende stund. Everton-sjefen har ønsket seg nye spillere i hele sommer men har ikke fått gjennomslag for noe som helst. Tim Cahill og Leon Osman er tilbake etter skade, mens Andy Johnson har signert for Fulham. For bortelaget Blackburn blir nok dette en voldsomt tøff sesong, spesielt med barnerumpa Paul Ince i sjefsstolen. Laget er visstnok i oppløsning allerede, og vil savne kaptein Ryan Nelsen som er i Beijing OL med New Zealand. 

3-0.

4. Hull City - Fulham, kl. 16:00

Dette blir en interessant kamp, mest fordi Roy Hodgsons Fulham lekker som en sil bakover, og fordi det er den første Premier League-kampen i Hulls historie. Fulham berget plassen såvidt i fjor, men vil nok dra nytte av den erfaringen. Et entusiastisk hjemmepublikum gjør sitt ytterste, men savnet av Frazier Campbell (Man Utd) blir for stort. 

0-2.

5. Middlesbrough - Tottenham, kl. 16:00

På Riverside er forventingene ymse. Ingen vet helt hvordan Boro kommer til å spille. Klarer Gareth Southgate å få vekk dagsformssyndromet kan de rødkledde plutselig overraske. Tottenham har mistet Robbie Keane, og ser ut til å miste Dimitar Berbatov, hvilket ikke lover godt for et lag som til tider har vært totalavhengig av de duoen på topp. David Bentley, Bent og dos Santos har levert i pre-season. Men er det nok? Nervøst fra begge lag. 

2-3.

6. West Ham - Wigan, kl. 16:00

På Upton Park hviskes det forsiktig om nok en fiaskosesong, og er altfor avhengige av Dean Ashton på topp. Bellamy ute i en måned, Freddie Ljungberg frigitt. Steve Bruce og Wigan har en sterk tropp, med Palacios og Valencia helt i førersetet. Dette blir en åpen kamp mellom to av Premier Leagues svakere lag. 

1-0.

7. Sunderland - Liverpool, kl. 18:30

Sunderland har vært aktive i sommer, og har handlet inn erfarne spillere som El-Hadji Diouf, Steed Malbranque og Teemu Tainio. Liverpool har også vært innom White Heart Lane, og hentet Robbie Keane som vil være klar for å vise seg frem. Rafael Benítez' menn bør ta dette hjem, men har problemer på midtbanen med Steven Gerrards sårbare lysk, samt Javier Mascherano og Lucas Leivas OL-opphold. Allikevel er nok de røde for sterke for et tappert Sunderland. 

1-3.

Søndag, 17/08

8. Chelsea - Portsmouth, kl. 14:30

Chelsea har en skadefri tropp, og mangler bare Kalou som er i Beijing. Deco får sin debut, sammen med José Bosingwa som nettopp ble friskmeldt. Pompey gjorde en god figur i sist helgs Charity Shield mot Man Utd, og vil nok legge seg dypt og kompakt også her. kan Crouch og Defoe overraske? Eller får Scolari en kjempestart? Fantastisk skue. 

1-1.

9. Aston Villa - Manchester City, kl. 16:00

Martin O'Neill satser virkelig på å kvalifisere seg til Champions League i år, og har derfor hentet flere spillere. Nicky Shorey og Luke Young får nok sine debuter, mens Mark Hughes' City satser på å ikke la seg affisere av klubbeier Takshin Shinawatras arrestordre i Thailand. Brasilianske Jô vil også få sin debut, og ser svært spennende ut. Kjempekamp, men målløst. 

0-0.

10. Manchester United - Newcastle, kl. 17:00

United mangler Rooney og Ronaldo, duoen som nærmest egenhendig scorte over 60 mål i fjor for de regjerende mesterne. Det ryktes at Berbatov blir klar til denne kampen, noe som i så fall gir hjemmelaget et ekstra løft. Kevin Keegans Newcastle har klart å beholde James Milner, og får også Shola Ameobi og Michael Owen klar til sesongåpningen på Old Trafford. Artig kamp. 

2-2.

Blir tabellen slik?

1. Man Utd - klarer Ronaldo å reprodusere formen fra i fjor skal det vanskelig gjøres å ikke vinne igjen, spesielt hvis også Berbatov blir klar.

2. Liverpool - mye er avhengig av at Torres og Keane lykkes i sammen, får også Babel et løft blir de røde farlige.

3. Chelsea - har et kjempelag, men Scolaris mangelfulle erfaring fra engelsk fotball avslører London-laget på bortekamper.

4. Arsenal - har ikke klart å skaffe seg mer rutine og vil bli felt av ungdommelige feil.

------------------------------------------------------------------------------------

5. Aston Villa - får en meget solid sesong, men blir slått akkurat på målstreken.

6. Portsmouth - har et spennende lag, men sårbare for skader.

7. Tottenham - spennede å se Ramos i sitt andre år i England, mye avhenger av Darren Bent.

------------------------------------------------------------------------------------

8. Newcastle - har klart å beholde stammen i laget, avhengig av en skadefri Michael Owen.

9. Man City - Mark Hughes er en dyktig manager, men utenomsportslig bråk gjør det vanskelig i debutsesongen.

10. Everton - har ikke klart å ta det neste steget i transfermarkedet, skuffer i år.

11. Middlesbrough - Gareth Southgate kan slå Arsenal borte en helg, for og så tape 7-0 mot Wigan den andre. Vanskelig å spå.

12. West Ham - trenger en bredere tropp og et alternativ til Bellamy og Ashton.

13. Blackburn - Paul Ince har ikke erfaring på dette nivået, mistet Bentley og Friedel - to matchvinnere.

14. Wigan - morsomt lag, men mangler kontinuitet og dynamikk. Heskey er ingen redningsmann.

15. Sunderland - vesentlig bedre tropp i år, men samtlige spillere er midt på treet. Har ingen matchvinner.

16. Bolton - elendig tropp, skuffer stort. Megson får sparken først i år.

17. West Brom - var suverene i fjorårets Championship, flyter på bølgen og berger plassen.

--------------------------------------------------------------------------------------

18. Fulham - selvom Andy Johnson er en solid signing kan han ikke filme Fulham unna et nedrykk.

19. Stoke - gøy med Stoke, men er dessverre langt fra gode nok. Blir avslørt gang på gang.

20. Hull - ikke fullt så håpløse som Derby i fjor, men allikevel sjanseløse. Rett ned igjen.