Robinho elsker kollektivtrafikk

It has just been reported, with a degree of schadenfreude, that Manchester City's Brazilian star Robson de Souza ("Robinho") has been spotted on a bus. A bus! The £140,000-odd-a-week footballer paid £6 for himself and his girlfriend to travel from central Manchester to the Trafford Centre and back again; passengers apparently stared open-mouthed.

Perhaps he had been banking in Iceland, suggested one national newspaper; apparently bankruptcy is the only excuse a millionaire footballer (Man City acquired Robinho for £32.5m) could decently proffer. It seems some of us haven't strayed far from that poisonously superior assessment, usually attributed to Margaret Thatcher, that, "A man who, beyond the age of 26, finds himself on a bus, can count himself as a failure."

In this (fast-receding) age of the over-paid and over-accessorised you might be forgiven for thinking that Robinho is probably the richest man ever spotted taking this workhorse of public transport. But far richer men than he have found the humble bus good enough. Ingvar Kamprad, for instance, founder of Ikea, whose worth has been estimated at £17bn. (Though he too encounters disbelief - German security guards once refused him entry to a ceremony at which he was expected to collect a prize for entrepreneur of the year - because he had arrived by bus.)

Then there is Lord Swraj Paul, at £1.5bn the 47th richest man in Britain and a friend of Gordon Brown, who does not even own a car, preferring his Freedom pass instead; or the Irish-American billionaire and philanthropist Charles "Chuck" Feeney, whose ascetic instincts mean that he does not own a car. Want a celebrity, instead of a retiring tycoon? Chrissie Hynde travels by bus. "If I get noticed," the singer has said, with refreshing sensibleness, "people usually can't believe it's me (what would I be doing on a bus, right?) so they think it must be a lookalike."

As a proud taker of buses - they are cheap, reasonably efficient, good for sightseeing and for the environment and frequently quite entertaining - I salute Robinho. I suspect he will not be making a habit of it, but I hope he proves me wrong.

Grusomheter vi alle elsker

Masseslagsmål på fotballbanen. Røde kort. Stygge taklinger.
Og skader.

De fleste fotballsupportere enten elsker eller hater når det skjer, spesielt med eget lag. Selvom vi er moralsk forpliktet til å nærmest kategorisk fordømme all vold, farlige taklinger og albuer er det noe som fortsatt gjør at entusiasmen håpefullt bruser hver eneste gang en spiller blir taklet unødvendig hardt eller stygt. Innerst inne vet man at det innebærer suspensjoner, skader og bøter i all flerfoldighet. Men så lenge det forekommer i en kamp hvor man er en såkalt 'nøytral' supporter er det helt i orden.

1. Chile-Italia, VM 1962

En av de verste episodene verdensfotballen noensinne har sett er fra VM i 1962. Vertsnasjonen Chile tar imot Italia, og allerede etter fem minutter braker det løs. Kampen har i etterkant blitt kalt 'The Battle of Santiago', inspirert av den mildt sagt sjokkerte reporteren fra BBC.



2. Kamerun-Argentina, VM 1994

Benjamin Massing er sikkert ukjent for de aller fleste. Men han er imidlertid husket for et tvilsomt rødt kort fra åpningskampen mot Argentina i VM i Italia 1990. Claudio Caniggia går på et fantastisk løp fra egen halvdel; blir forsøkt kvestet to ganger, før Massing slakter ham i det som er av historiens mest overlagte drapssforsøk.



3. Er ikke lett å være dommer

Av og til blir også dommere frustrert. Ja, dommere. Vanligvis er reaksjonen en usedvanlig lav list med en påfølgende myriade av gule og røde kort i alle retninger, men denne gangen hadde dommeren rett og slett fått nok. Og tok saken i egne hender. Etter å ha utvist spilleren. Hvis noen vet hvor og når dette er fra mottas det med takk!



4. Galskap fra Argentina

Latinske sjeler har som regel lett for å boble over. Men disse scenene fra Buenos Aires er vel litt i overkant? Det (for meg) ukjente motstanderlaget ser tilsynelatende ut til å feire seieren i det dommeren blåser av kampen. Boca Juniors-keeperen er ikke akkurat fornøyd med det, og hamrer løs på alt han ser - tett etterfulgt av et hinsides kaos.



5. Chelsea-Man Utd, Premier League, 2007

Etter fjorårets storkamp mellom Chelsea og Man Utd på Stamford Bridge skulle Patrice Evra og en rekke andre United-spillere ut på gressteppet for å varme ned. Etter en frustrert aften i London var ikke den franske backen akkurat mottakelig for rasistisk hets fra Chelsea banemannskap...



6. Bare for å ta den helt ut..

En samling av verdens verste taklinger og slåsskamper fra fotballens verden. Latterlig moro. Eller, unnskyld, herr Moral! Jeg mener, eh, tragisk.

Verdens dyreste fotballspiller?

I 1972 toppet Sir Elton John listene over hele verden med singelen ‘Rocket Man’ fra albumet Honky Châteu. Låten ble skrevet av engelskmannens samarbeidspartner Bernie Taupin, og beskriver en astronauts følelser i det han forlater familien for å reise til Mars. For mange er denne pop-balladen en eneste stor metafor på Sir Eltons grunnpreg i følelseslivet. For meg derimot, er det en surrealistisk, vakker og nærmest episk link til livshistorien om en kortvokst fotballspiller fra provinsen Santa Fe i nord-østlige Argentina.

Javier Alejandro Mascherano ble født 8. juni 1984, og har siden debuten for River Plate og det påfølgende U-20 VM i 2003 etablert seg som en verdensstjerne. Og det i ekte rakettfart. i 2004 vant midtbanekrigeren den argentinske eliteserien, noe som medførte kvalifikasjon til Sør-Amerikas svar på Champions League - Copa Libertadores. River tok seg helt til semi-finalen men måtte gi tapt for erkerivalen Boca Juniors på straffer.

Allerede på dette tidspunktet ble flere heftige bud fra klubber som Real Madrid og Deportivo de La Coruña fakset over til klubbkontoret i Buenos Aires, men ledelsen i River krevde i følge rapporter ‘altfor mye’ for den kommende stjernen. Etter prøve-VM i Tyskland 2005 skulle imidlertid Mascherano få sin etterlengte overgang, dog til Corinthians og brasiliansk Série A.

"Diego Maradona var klar i sitt valg: Javier Mascherano er den nye landslagskapteinen for Argentina"

Den 170 cm høye ‘rakettmannen’ fikk tidlig en krasjlanding i nabolandet. For etter kun ni kamper måtte Mascherano ut med skade, noe som holdt ham ute av spill i over et halvt år. I løpet av sommeren 2006 ble han linket med de fleste europeiske toppklubber, og selvom han selv ønsket seg til Barcelona skulle all spekulasjon vise seg å kulminere i tidenes transferoverraskelse.

For lille West Ham United sendte sjokkbølger utover hele fotballverden ved å signere både Mascherano og Carlos Tevez. Det var selvsagt ugler i mosen. Kia Joorochiban, en iransk businessmann med base i London, var på samme tidspunkt i ferd med å sluttføre overtakelsen av klubben gjennom det FTSE-registrerte selskapet Media Sports Investment (MSI). Det skulle vise seg at det samme selskapet eide rettighetene til spillerne (dette ble senere tilbakevist, og i etterkant av disputten viser det seg at det var Global Soccer Agencies og Mystere Services som faktisk eide spillerne).


Klubbkjøpet ble raskt lagt på is, men låneavtalen fra Corinthians for Mascherano og Tevez til West Ham ble derimot fullført. En uavhengig, FIFA-designert kommisjon igangsatte en etterforskning av omstendighetene rundt overgangen, noe som ikke akkurat forbedret tilværelsen til argentinerne i London. Mens spillerne råtnet på benk og reservelag skulle West Ham under ledelsen av Alan Pardew synke helt ned til nedrykkssonen.

Store spørsmålstegn ble stilt ovenfor Joorochiban og West Ham, mens andre klubber med delikat griskhet fulgte situasjonen tett. Mascherano hadde det svært tøft i sitt nye hjemland, og landslagssamlingene med Argentina fremsto derfor mer og mer som et eneste stort fristed for ham. Siden OL-gullet i 2004 med U23-troppen og sølvmedaljen i Copa América senere det året har Mascherano stort sett vært fast på midtbanen for A-landslaget. Under VM i Tyskland 2006 spilte han hvert eneste minutt, og ble i likhet med de overnevnte turneringene kåret til landets beste spiller.

På tampen av sommeren 2006 mottok West Ham et lånetilbud fra Liverpool, men i henhold til FIFA-reglementet kunne overgangen ikke gjennomføres ettersom ‘en spiller kan ikke spille for mer enn to klubber i hvert kalenderår’. De røde bestemte seg for å prøve på nytt rett før transfer deadline 31. januar 2007, og denne gangen ble søknaden godtatt av FIFA.

"Mascherano har kostet svimlende 1 340 000 000 milliarder norske kroner i sum for alle involverte parter"

Mascherano har siden spilt seg inn på Liverpools midtbane, og er for mange verdens beste defensive anker. Etter at Diego Maradona tok over sjefsstolen for det argentinske landslaget har Mascherano også blitt valgt som kaptein, noe som testamenterer rakettkarrieren til 24-åringen fra Santa Fe.

Et annet interessant faktum er at Mascherano sannsynligvis er verdens dyreste fotballspiller etter at West Ham ble funnet skyldig under B13-paragrafen i Premier Leagues regelverk - en paragraf som omfatter ulovligheten rund tredjeparts-eierskap. Ikke bare måtte klubben betale 60 millioner kroner i bot, men i etterkant av dommen blir West Ham nå også saksøkt av Sheffield United, Wigan og Reading etter at de holdt seg med sterk medvirkning av en spiller uten lovlig lisens (Carlos Tevez).

Skulle de tre klubbene lykkes med erstatningskravet må The Hammers ut med drøye milliarden i kompensasjonsutbetalinger, noe som med stor sikkerhet sender West Ham ned flerfoldige divisjoner ettersom eierne aldri kommer til å klare et slikt krav. Legger man så til de 200 millionene som Liverpool betalte til Global Soccer Agencies og Mystere Services for Mascherano, i tillegg til de 80 millionene fra overgangen til Corinthians og West Hams opprinnelige bot, ender man opp med en totalsum på svimlende 1 340 000 000 NOK.

Inntil 5. november i år har Sir Elton John alltid hatt en sterk relasjon til fotballen med sitt livslange engasjement i Watford, men det er selvsagt utenkelig at den legendariske musikeren skulle ha dedisert låten sin som moralsk støtte for klubbens heistilværelse nedover det engelske divisjonssystemet. Javier Mascherano er og blir en av verdens fremste utøvere av spillet vi alle elsker, og vil for alltid bli husket som fotballens ‘Rocket Man’. Amen.

Frykten er stor. For stor.

Det er slitsomt å leve i frykt. Veldig, veldig slitsomt. Enkelte bærer voldsalarm til enhver tid, mens andre stenger seg inne og avslutter all kontakt med omverdenen. Før man vet ordet av det blir man desillusjonert og mister grepet både i forhold til generell livsførsel og glød. Det er et brutalt liv å leve, hvilket er spesielt merkbart i høytider og fellsferier. Aller verst er det i julen. Med et altfor tettpakket kampprogam og overhengende fare for poengtap.

Liverpool har slitt i november de siste årene. Blant supporterne er måneden populært bare refert til som «Black November». Og helvetesmåneden startet på verst tenkelige måte med det smått utrolige første ligatapet borte mot Tottenham. Selvom ranet på White Hart Lane overgikk rekorden fra 2006, både i omfang og elendighet, var det fortsatt det mest positive tapet undertegnede har fått med seg på svært lenge. For sjeldent har Liverpool levert en såpass god forestilling og reist hjem tomhendt.

Men så kom slaget under beltestedet. Eller, for å ta den helt ut - kastreringen av innholdet under beltestedet: nemlig hjemmekampen mot Atlético Madrid i Champions League. Etter å ha produsert tidenes sesongstart i Premier League, og dermed manifistert intensjonen om å vinne klubbens 19. ligamesterskap, gikk de røde fra vondt til verre. For det Liverpool leverte hjemme mot spanjolene var direkte avskyelig. En full Erik Meijer hadde gjort det bedre på topp.

På lørdag kjørte Liverpool ventelig over et stakkarslig West Bromwich Albion på Anfield med 3-0, og nå venter det en rekke tøffe kamper som Rafa Benítez’ menn på det berømmelige papiret ‘bør vinne’. Og det er her frykten kommer inn. Det finnes ikke noe som er mer fryktinngytende enn dette scenario.

Ligacup-kampen borte mot Spurs i morgen blir en farse, med en rekke unggutter i startelleveren. Men det betyr ingenting å ryke ut av Englands svar på UEFA Cupen. Det er kun Premier League som har en verdi, og bortekampen mot Bolton til helgen skremmer vettet av meg. Sist seier på Reebok Stadium kom riktignok i fjor (1-3), men man må helt tilbake til 2002 for å finne de andre tre poengene i Lancashire.

Årets utgave av Liverpool ser formidabel ut, med topp konkurranse på samtlige plasser. Seier mot både Chelsea og Manchester United bekrefter dette, selvom det nå tilhører fortiden. For det er først nå det hele begynner. Bolton, Fulham, West Ham, Blackburn og Hull kommer alle til å gi absolutt alt mot de røde. Og ser man på de siste 19 årene vil det garantert komme et tap eller to i denne perioden. Det samme gjelder for uavgjort.

Klarer Liverpool å komme seg gjennom disse fem kampene med 13 poeng er iallfall jeg fornøyd. Bolton og Blackburn lukter uavgjort, mens resten av kampene vinnes på Anfield. Kommer det et tap derimot er nok tittelhåpet ute, spesielt med lokomotivet Chelsea på toppen av tabellen. Derfor blir disse kampene altfor nervepirrende, og vil gå (som en konsekvens) på bekostning av helse og velvære.

Det er jo lov til å drømme om 15 poeng i tillegg til avansement og gruppeseier i Champions League. Men erfaring tilsier at dét er overambisiøst. Allikevel er det viktig å understreke at Liverpool har spilt uten Fernando Torres i de siste fem kampene, så vel som det faktum at Robbie Keane har begynt å score.

Det kan bli hyggelig fremover. Eller fryktelig, fryktelig skuffende. Kun én ting er sikkert - det er at jeg fra denne dato kommer til å leve i frykt frem mot juletider. Jeg har foreløpig ikke mottatt noen indikasjoner på at frykten vil avta utover 2009 heller. Klippet nedenfor er fra Liverpools bortekamp mot Reading i fjor. Selvom de røde var absolutt det beste laget ble det et stygt 3-1 tap, noe som skulle vise seg å være utslagsgivende for resten av sesongen.

Kevin Davies - come and kill me.

The visionary Wenger

For the best part of a decade the almost impossible task of replacing Sir Alex Ferguson has been the elephant in the boardroom at Manchester United, though over the next few years the directors at Arsenal will be faced with an even bigger, omnipresent, beast. In some respects finding a successor for Arsene Wenger will be even more difficult.



Although admittedly in the doldrums, United were still regarded as one of the world’s leading clubs when Ferguson took over 22 years ago, with a thriving heritage, fan-base and stadium just waiting for the team to catch up, whereas Wenger is almost single-handedly responsible for Arsenal’s current status. 

The club had enjoyed considerable success in the past of course, dominating domestic football in the 1930s, the early 1970s and for a brief period under George Graham at the start of the 1990s, though have never before been so universally admired as the guardians of the beautiful game, nor enjoyed such world-class facilities underpinned by a brilliant business plan.

The visionary Wenger has remodeled the club from top to bottom, both on and off the pitch, and as a result Arsenal have so much more to lose.

Like his great rival at Old Trafford, Wenger has earned the right to choose his own departure date – with no-one seriously suggesting his position is under threat despite a barren spell of three years without a trophy that could easily stretch to four and beyond – but this element of self-selection will not necessarily make the process more straightforward. 



It is in the nature of all managers, particularly the most successful, to continually set themselves one more challenge, just one additional trophy for the collection and a few further players to develop. For a while it looked as if Ferguson had fallen into the trap of going on too long and Wenger could easily do the same, leaving his successor to take over from a position of weakness, unlike current the situation at United, who continue to go from strength to strength.

As they search for potential candidates Arsenal also have far fewer Wenger-schooled acolytes to call upon than United, who have provided one-fifth of the Premier League’s managers. Bryan Robson may have fallen off the radar but at various different times Roy Keane, Mark Hughes, Paul Ince and Steve Bruce have all appeared as plausible successors to Ferguson, which should come as no great surprise as they all played in what remains the favourite of all his teams, the 1994 Double Winners. By contrast, Tony Adams is the only former Arsenal player managing in the Premier League, and in his brief spell at Portsmouth he has yet to win a single point.



Wenger’s failure to inspire many of his players to successful managerial careers is something of a curiosity which could be explained by his love of free-spirited individuals, as the list of protégés is surprisingly small. David Platt’s time in charge of Nottingham Forest and the England Under-21s was an unmitigated disaster and Dennis Bergkamp has just begun working with the youth teams at Ajax, leaving Dynamo Kiev’s assistant manager Oleg Luzhny as the former Wenger player with the greatest managerial experience. And the former Ukrainian international is hardly a plausible candidate to replace him.



Wenger toyed with the idea of adding Paul Le Guen, the former Lyons coach, to his staff before the Frenchman did his best to ruin his reputation by moving to Glasgow Rangers, though his failure to do so means that the next manager will come from outside the club. Given Arsenal’s reputation for attacking football the next generation of Dutch coaches, such as Frank Rijkaard and Marco Van Basten, could come into consideration, while an outside bet would be the Anglo-phile Slaven Bilic if he continues his good work with Croatia. 



Arsenal’s recruitment record will not inspire much confidence amongst their fans however, as they are still operating without a director of football 18 months after the departure of David Dein and a six-month long search for a chief executive to replace Keith Edelman has led to nothing. 

In addition to the commitment of lifelong-servant Ken Friar, the club secretary, Arsenal’s ability to remain competitive in such circumstances owes a great deal to Wenger’s work-rate all-round influence, providing further examples of why he will be impossible to replace. 



For all their current problems Arsenal fans should cherish Wenger while they can. And for the rest of us, hopefully we'll witness the following scenes tomorrow at The Emirates when Arsenal welcome Manchester United (kick off 13.45, Canal+ Sport 1).

Daylight robbery

Hip, hip, Harry hooray! Finally we have discovered what was wrong with Tottenham. It was not the cash-conscious chairman, his over-confident sporting director, or the too young, too inexperienced squads they put together. It was the absence of an arm-round-the-shoulder-and-tell-it-like-it-is manager. If only Spurs had snared Harry Redknapp a couple of years back - they would be in the Champions League by now.

Amazing the difference a few results make. A win over Bolton last Sunday; thrilling - if fundamentally messy - recovery against Arsenal; three points extracted from the erstwhile League leaders. Suddenly all is well in the wonderful world of White Hart Lane and we can sit back and admire as Tottenham shoot up the table.

Perhaps the greatest commodity Redknapp has brought to White Hart Lane is good fortune. His team should not just have been beaten here, they should have been destroyed. Ahead through a third-minute Dirk Kuyt goal, Liverpool spurned enough chances to win a month's worth of matches then removed themselves from the top of the Premier League table with a Jamie Carragher own goal - his third for Tottenham.

As the fourth official signalled added time, Spurs found a winner, Roman Pavlyuchenko converting after Darren Bent turned a Pepe Reina save back to him. For the second time in four days Redknapp jumped up in disbelief. It was not grand larceny, but it was fairly close.

'We rode our luck a bit,' Redknapp said, 'I've just got in amongst them, talked to them, encouraged them। I've always said that life is about confidence. I'm going to play golf in the morning - if I get on that 1st tee and hit a crap shot chances are I'll have a bad round. If I hit a good one...'

Did Redknapp deserve credit for the turnaround? 'Could be,' said Rafa Benítez, his undefeated start to the season at an end. 'But if you analyse the last two games sometimes you need luck. I think it was a game that easily could have been 0-4 at 60 minutes.'

They are not great fans of corporate responsibility in the Tottenham boardroom; much happier with naked revisionism. From Saturday's sacking of Juande Ramos to Wednesday's glee at the 4-4 draw with Arsenal, 'the ultimate failure of our dealings in this summer's transfer window' that Daniel Levy described in an open letter to the supporters had transformed into the chairman questioning whether 'recruitment [had] been a problem. You've seen in the last two games how things have changed'.

Meanwhile, the new manager took a scalpel to his line up - Ledley King's knee deemed strong enough to change the centre-back pairing for an 11th time in 15 games, while allowing Alan Hutton to be culled at right-back. Bent and Jamie O'Hara started, but Jermaine Jenas was lost to injury in the warm-up. The formation remained cautious, Luka Modric flitting between his striker and four more midfielders.

Returning to rotating ways, Benítez made five changes to return to the team that won so impressively at Stamford Bridge six days previously. They took the lead even more rapidly than on their last visit to London. An Alvaro Arbeloa throw-in was gathered by Robbie Keane, who shuffled around King then touched it back to Kuyt. At an angle from which most would cross, the Dutchman went for the net, leathering in his fifth goal in seven matches past Heurelho Gomes. By the fifth minute the lead almost doubled as Steven Gerrard propelled free- and corner-kicks at the six-yard box. The first was unconvincingly punched away by Gomes, while Bent watched the second ricochet from his legs off the near post.

Where Liverpool were sharp and precise, Spurs were dull and ragged. With precious little to excite them the Lane grew irritated at any attempts to retain possession in their own half. Liverpool were more accomplished at such devices anyway, teasing up the frustration levels between creating further scoring opportunities. Gerrard skewed one effort wide; the half-heartedly booed Keane saw another charged down. When Modric finally found the target, Reina reacted well.

"Tell him to just f**king run about,'" he said.

At half-time Redknapp attempted a tactical overhaul, exchanging Hutton for the listless Benoît Assou-Ekotto and adding Pavlyuchenko up front. It was far from subtle stuff. 'Roman's got an interpreter, I just said to him, "Tell him to just f**king run about,'" he said.

Though the Russian drifted a snap- shot past Reina's post, Liverpool soon returned to the fore. Gerrard struck post (via King's arm and Gomes' fingers) then bar with a finely measured chip. Kuyt put a free shot wide of one post, Xabi Alonso directed a free header wide of the other.

As Liverpool threatened a rout, Redknapp's men went long ball to find an undeserved equaliser. Still adjusting to Ryan Babel's unusual introduction at centre-forward, the visitors ceded a corner. David Bentley delivered and Carragher folded under pressure from King, heading into his own net.

The defender has now scored as many goals for Tottenham as he has managed in the League for Liverpool. In dire need of a regular scorer, Spurs have found one in the strangest place. When Pavlyuchenko gave them a winner they had found three points in an even stranger one. The only difference here for Liverpool, however, was that this defeat tells one gigantic lie.

Hva er tidenes beste mål i Premier Leagues historie?

David Bentleys mål mot Arsenal var ganske fantastisk, og helt sikkert bra nok til å forevige seg i britisk fotballshistorie (beklager, Matt Taylor - men dette var bedre utført). Bare det faktum at han åpnet scoringsballet i 4-4 kampen borte mot erkerivalene skulle vært nok, men den tidligere Gunners-spilleren smalt ballen direkte i mål fra over 45 meter. Og det fortjener selvsagt honnør. Men er det godt nok til å snike seg inn på denne svært uhøytidlige listen over de 10 beste målene i Premier Leagues historie?

Er du enig? Savner du en spesiell scoring? Jeg vil høre hva dere mener! Se målene nedenfor og legg igjen kommentar.

Paolo Di Canio (WEST HAM UNITED v Wimbledon, 1999-2000)

Gode, gamle Trevor Sinclair brenner inn en diagonalball nede ved dørlinja på høyresiden - der venter en spøkelsesaktig Di Caio som på svært nonchalant vis saksesparker kula i mål. Simpelthen rått fra italieneren.



David Beckham (Wimbledon v MANCHESTER UNITED, 1996-97)

På dette tidspunktet i karrieren var Beckham kun en av flere unggutter som fikk sine sjanser på førstelaget i ny og ne. Men etter dette målet fra motsatt banehalvdel fikk han status som superstjerne - og det på rekordtid.



Thierry Henry (ARSENAL v Manchester United, 2000-01)

Giftige verdensstjerner har evnen til å snu en kamp i løpet av et tidelssekund. Her sikrer Thierry Henry seieren i hatkampen mot Manchester United med en kanon fra drøye 30 meter. Klasse. Pur klasse.



Tony Yeboah (LEEDS UNITED v Liverpool, 1995-96)

Alle husker vel den ghanesiske pluggen Anthony Yeboah? Vel, hvis ikke bør nok dette målet gi deg en pekepinn. For en volley! For en kraft! Ekstatiske scener fra Elland Road.



Eric Cantona (MANCHESTER UNITED v Sunderland, 1995-96)

Cantona mottar ballen utenfor sekstenmeteren; kikker rundt seg og lobber ballen lekkert over Lionel Perez i Sunderland-buret. Lagkameratene går amok, mens helten selv tar det tilsynelatende piano. Magisk.



Cristiano Ronaldo (MANCHESTER UNITED v Portsmouth, 2007-08)

Det er vanskelig å beskrive dette frisparkmålet fra Cristiano Ronaldo. På en eller annen mystisk måte vipper portugiseren ballen over muren og under tverrliggeren med skremmende presisjon og kraft. Stakkars arme David James.



Wayne Rooney (MANCHESTER UNITED v Newcastle, 2005-2006)

Enkelte spillere tenker bare på én ting. Nemlig å få ballen i mål uten videre anstrengelse. Ballen blir klarert vekk fra Newcastle-forsvaret, som til gjengjeld får en hamrende volley rett i fleisen. Kontant fra unggutten.



Matt Le Tissier (SOUTHAMPTON v Newcastle United, 1993-94)

Tre ord: Matt. Le. Tissier.



Dennis Bergkamp (Newcastle United v ARSENAL, 2001-02)

Tilstedeværelsen av tre Newcastle-forsvarere har ingenting å si for det angripende lag, noe Dennis Bergkamp bekrefter her (såvel som resten av spissene i Premier League siden starten i 1992) med en av tidenes vakreste prestasjoner. Hollenderen flikker ballen med utsiden av venstrefoten - forbi den svimle trioen - og rett i mål.



Dalian Atkinson (Wimbledon v ASTON VILLA, 1992-93)

Hvem? Dalian Atkinson. Hvor? Selhurst Park. Hva? Episk fotball, nærmest Maradona-esque.

Reisebrev fra Madrid

Kl. 20:14. Mørket har lagt seg over Madrid. Gatene er stappfulle. Stemningen intens. Den stjerneklare himmelen vokter over menneskehavet, mens lukten fra de mange titalls tapasbarer brer seg langs de mektige bygningene fra barokkens tid. Det er snart november, men fortsatt mildt i luften. Både jakke og lue er overflødig i Spanias hovedstad. Støynivået er neppe nabovennlig. Men det gjør ingenting i den sør-vestlige delen av byen. Det er nemlig kveldskamp på Vicente Calderón, og Atlético Madrid tar imot gruppefavoritten Liverpool i Champions League.

Kl. 20:21. Jeg skulle gjerne hatt mer tid. Men jeg har nettopp høyre-venstre-fintet meg gjennom en t-bane fylt til randen i godt over 40 minutter, og nå gjenstår det bare å karre seg gjennom folkemengden for å nå frem til kontakten min utenfor Piramídes-stasjonen. Det må være flere tusen mennesker her, og jeg kan skimte stadion omtrent 500 meter bortenfor. Herregud, for et bråk!

Billettløs og stresset

Kl. 20:35. Endelig! Bare 10 minutter før avspark holder jeg billetten i hånda. En Real Madrid-supporter jeg kjenner fra London hadde klart å få tak i et edelt eksemplar gjennom hundrevis av telefonsamtaler og vaskeekte dealing. 90 euro blakkere og et par gram tynnere klarte jeg å komme frem til selveste Vicente Calderón. Det så majestetisk ut, nesten litt skremmende.

Kl. 20:43. Spansk opprørspoliti skriker ut ordre, mens et par hjemmesupportere blir lagt i bakken. Hvor er inngangen min? Jeg kjenner svetten renne nedover den godt gjemte Liverpool-drakten under genseren. Det er umulig å løpe. Det er nesten umulig å puste. Jeg blir klemt inn mot politihestene. Jeg bretter billetten og legger den i venstre knyttneve. I bakgrunnen hører jeg speaker introdusere lagene på banen. Jubelen er ekstrem.

Home alone

Kl. 20:45. På plass! For et fantastisk skue! Jeg sitter som den eneste Liverpool-tilhengeren blant 55 000 ekstatiske hjemmesupportere - rett over VIP-tribunen, litt til venstre for midtsirkelen. Langt der nede ser jeg Rafaél Benítez reise seg fra benken. Fløyta er nettopp gått. Jeg klarte å finne inngang nummer 5 takket være de tilreisende vaktene fra Anfield, og nå var humøret på topp! Selger de øl her? Nei, nei! Glem det! Come on you Reds!



Kl. 20.51. Det er ganske absurd å ikke sitte blant dine egne. Jeg gjorde det en gang på Upton Park, men dette var noe helt annet. Det var bare 60 meter bort til mine 3 000 rødkledde ekstrem-fundamentalistiske Liverpool-brødre, og ingenting kunne jeg gjøre for å markere min tilhørlighet. Heldigvis var karen ved siden av meg ganske vennlig, og jeg kom raskt i snakk med ham. ‘Vi liker Liverpool veldig godt her i Spania,’ sa han barmhjertig, ‘... men vi liker ikke at dere tok Torres i fra oss’, fortsatte han videre med kvessede tenner.

‘Flott’, tenkte jeg.

O’ glede!

Kl. 20.58. 0-1! Robbie Keane scorer! For en åpning på kveldens kamp! Det er helt stille på stadion, med det herlige unntak av scousernes mosh-pit feiring i det ene hjørnet. Publikum har allerede reist seg fra setet for å fordømme eget forsvar. Jeg sitter fortsatt. Hjertet pumper overstadig, mens hodet mitt holder på å sprekke. 0-1! Pipekonserten er vanvittig, og jeg merker at gleden treffer meg som en euforisk rus fra himmelen.


Kl. 21:14. Spanjolene er frustrerte. Iallfall alle her på Vicente Calderón utenom Benítez, Riera, Xabi Alonso, Alberoa og Reina. Torres smiler nok også på tribunehalvdelen under meg. Den vennlige-men-plutselig-aggressive-spanjolen ved siden av meg er faktisk ikke så ille som jeg trodde. Han forteller at Liverpool er godt likt i Spania på grunn av alle spanjolene og at Benitez er ønsket som landslagssjef. ‘Kanskje en vakker dag,’ svarer jeg nærmest hikstende.

Torres! Torres!

Kl. 21:56. Det er andreomgang. Liverpool-fansen synger Torres-sangen til stor glede og påfølgende applaus hos hjemmepublikummet. Den nye yndlingen heter Sergio Agüero, men El Niños fotballkunst vil aldri bli glemt her i byen. Det er litt kaldere i lufta nå. Og Atlético Madrid tar over mer og mer av spillet i hovedstaden, noe som ikke akkurat går ubemerket hen. Jeg føler meg som en liten og full dverg i en altfor stor og ukontrollerbar heksegryte.

Kl. 22.08. Nei, nei, nei! Simao utlikner etter at en feilposisjonert Alberoa gir Atletico fritt spillerom! Jeg sitter sementert til setet med hodet begravd i hendene. Stadion eksploderer! Med kun syv minutter igjen å spille har vi kastet vekk tre solide poeng. Og nå koker det virkelig! De bengalske lysene tennes overalt, mens fansen omfavner hverandre i ren ekstase.

Kl. 22.25. Kampen ender 1-1. Jeg har nettopp sett et Liverpool i toppslag gi vekk seieren til et hardtarbeidende hjemmelag med Sergio Agüero i spissen. Folkehavet strekker seg mot utgangene, mens Liverpool-fansen omringes av opprørspoliti. Jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Kona sitter med en (for henne totalt ukjent) kompis på andre siden av byen. Dritforbanna. Og med feber. Men det gjør ingenting. For mens jeg vandrer nærmest planløst ned trappen ser jeg opp på mine fraseparerte medsupportere som holder skjerfene sine høyt over hodet. You’ll never walk alone. Magisk.

Jeg er plutselig hjemme.
Igjen.

The best half-time talk ever.

Upon request from my many international friends and colleagues, I've decided to publish at least one little story in English. Now, after having lived in Britain for about foreverish, I truly miss the very excellent actor Ricky Tomlinson, whose character Mike Bassett changed the way I look at humour for the rest of my life. This clip is taken from the movie 'Mike Bassett England Manager', where the manager find himself under intense media scrutiny as his team trails Mexico by two goals to nil in Brazil. Forget about any half-time rants you've ever heard of - this is a real bollocking. Beautiful. Bold. Beloved by football fans worldwide.

I like.

Elleville parodier

Det er alltid gøy med parodier av velkjente mennesker. Denne karen her klarer å kopiere Steven Gerrard, Jamie Carragher, Michael Owen og Rafaél Benítez nærmest helt perfekt. Vanvittig bra.

Klikk på linken her og sjekk det ut.