Rooney suspendert - mister åttendelsfinalen

De aller fleste hadde nok trodd at Wayne Rooney var blitt voksen. At han endelig var kvitt temperamentet som så mange ganger har overskygget kamper for både England og Manchester United. Men den gang ei.

I gårsdagens siste hjemmekamp mot Aalborg i gruppespillet i Champions League våknet villdyret igjen. Analytikere har i etterkant av kampen påpekt opptil fire forseelser som burde ha kvalifisert til direkte rødt kort. Rooney slapp unna, og fikk dermed score 2-2 målet som sikret United gruppeseiren.

UEFAs virile disiplinpanel har over lengre tid tatt i bruk videodømming for å straffe spillere, og nå kommer de regjerende mesterne til å sannsynligvis miste Rooney i åttendelsfinalen, så vel som i førstekampen i en eventuell kvartfinale, gjennom suspensjon.

Her er bevisene som feller Rooney:



***Oppdatering***
Klippet har dessverre blitt fjernet fra YouTube allerede. Håper noen fikk sett det før det forsvant. Her er imidlertid et bilde fra den aktuelle situasjonen.

Ince’s problem is not his race or his resume. It’s relegation.

Paul Ince is not a victim of a vendetta against former Manchester United players, no more than he is under threat because he is black. One glance at the Barclays Premier League table will indicate why Ince and Blackburn Rovers may soon part company.

Any manager who reduced the club to that position would be in danger right now. Ray Harford went ten league matches without a win at Ewood Park, was knocked out of the League Cup by Stockport County and resigned in 1997. Roy Hodgson set the club on course for relegation in 1998-99 and was gone by Christmas. His successor, Brian Kidd, was fired less than a year later with the club nineteenth in the second tier.

This is a familiar story. Those managers did not have to be black, or red, to be fired; like Ince, they just had to be in trouble.

Football clubs are simple organisms. If Blackburn were top of the league, Ince could make Eric Cantona his assistant and end each victory by recreating Tommie Smith’s black-power salute from the 1968 Olympic Games and nobody would care. There is a bottom line in football, beneath it lie three teams and each has a manager with good reason to be nervous. If Tony Mowbray, at West Bromwich Albion, is not feeling the heat like Ince at the moment, it is only because his club are pretty much where they expected to be. The unexpected success of Phil Brown at Hull City is making life a little awkward, but nobody had West Brom down as anything more than relegation candidates from the start.

For Ince, it is different. In mitigation, he has frequently lost Roque Santa Cruz, a key player, through injury and the sale of David Bentley to Tottenham Hotspur was a blow, but, despite this, Blackburn seemed destined for mid-table mediocrity rather than a fight to the death. They were certainly not a team expected to go more than two months without a league win, not least because of the traditional difficulty for teams visiting Ewood Park in winter. Ince needs time, but that is a very comfortable stance to take when it is not your business that risks losing £30 million.

Blackburn are in an awkward position. No club wants to be the first to appoint a black English manager in the Premier League only to sack him five months later. Yet, logically, no club want to appoint any manager and dismiss him five months later. It is a sign of failure.

So, in an ideal world, Ince turns it around and makes a success of Blackburn, just as he did Macclesfield Town and Milton Keynes Dons. Yet, if not, it is patronising in the extreme to treat him as some special project or to argue that he should not be subject to the same scrutiny as his contemporaries. If he is not given enough time, it is not due to the colour of his skin; few managers get enough time these days.

Race is clouding the issue. Already it is being said that Ince has not had the same chance as young white managers, such as Tony Adams at Portsmouth. But if Adams were the manager of Blackburn and his team were in the bottom two approaching Christmas, he would be under the same pressure now.

There is no equality in demeaning Ince by adding invisible points for ethnicity. If he is to be appointed like a white guy, he has to be free to be sacked like one, too.

Kampen om Liverpool er over

Så var det over. I går natt pakket Sjeik Mohammed bin Rashid al-Maktoum sammen tilbudet om å kjøpe Liverpool fra den dysfunksjonelle amerikanske eierduoen Tom Hicks og George Gillett Jr. Den tilsynelatende bunnløse tålmodigheten gikk dessverre ut på dato for Emiren av Dubai etter to år med mislykkede budrunder.

Det ble altså aldri enighet mellom de kristen-konservative, cowboyhatt-bærende, hesteridende, ishockey-elskende, høyre-orienterte drittstøvlene og den skjeggete frelser. Amanda Staveley, rådgiver for det som er verdens tredje rikeste menneske, offentliggjorde sjokkbeskjeden ovenfor Hicks og Gillett Jr. med bakgrunn i den siste tids ‘finanskrise’ og det Emiren kaller for ‘en arrogant holdning i forhold til det urealistiske verdiestimatet på vitterlige £600 millioner’.

De aller fleste, administrasjonen i klubben inkludert, trodde nok at dette simpelthen var en taktisk manøver fra interessenten, men den gang ei. Det skal heller ikke være muligheter for at sjeiken kommer på banen igjen, i følge Staveley. Toget har gått. For lengst.

Hicks og Gillett Jr. skal ha gulpet opp et eller annet om andre potensielle investorer fra den arabiske halvøy, men dette medfører nok en relativt mager grad av riktighet. Det som de to vandrende kolesterol-bombene heller bør fokusere på er refinansieringen av lånet på £350 millioner. Fristen for å forhandle frem en seks-måneders utsettelse av nedbetalingen utløper 25. januar 2009. Det begynner å haste.

Finanskrisen har bydd opp til dans med amerikanerne, og spesielt Gillett Jr. føler seg nå svimmel etter et aldri så lite maraton på dansegulvet. Sjeik Mohammed hadde sjekkheftet klart, men interne strider førte til en god, gammeldags rævkjøring av hele prospektet.

Siste ord er neppe sagt i denne sagaen.

'Oppmuntring' på sitt beste

I går forlot Roy Keane sjefsstolen i Sunderland. Og med det forsvant en av de mest kontroversielle managerne i britisk toppfotball. Det tilhører nemlig sjeldenhetene at dagens fotballpersonligheter snakker fra levra (med det selvfølgelige unntak av eks-kaptein William Gallas), noe som derfor gjør det hele noe bittersøtt. Jeg savner rett og slett gode, gamle managere som tør å si ifra. Nedenfor er to klipp som har gått rett inn i de digitale historiebøkene. To klipp som i løpet av minutter oppsummerer sjelen i britisk fotball. Sett deg godt til rette og nyt scenene fra engelsk andredivisjon i 1995.

Shrewsbury, April, 1995. Neil Warnock er sjef for Huddersfield Town, og håper på å sikre tittelen i engelsk andredivisjon med en relativt grei borteseier. Værgudene er ikke akkurat på de besøkendes side. Det høljer ned, og gressteppet ser ut som en eneste stor slagmark. Town ligger under 2-0 til pause, noe Warnock finner vanskelig å begripe.

Inne i garderoben møter spillerne en tirade av de sjeldne fra en meget opprørt sjef. Dette er personalpolitikk på sitt beste, eller verste - alt ettersom du ser det.

NB! Kameramannnen var tilstede for å dokumentere 'den store opprykksfesten', men fikk servert en verbal slakt som fotballsupportere over hele verden neppe har sett maken til. Fantastiske scener.



Leyton Orient, Februar, 1995. Dette var året da den sindige engelskmannen John Sitton tok over nedrykkskandidaten Leyton Orient. Laget lå helt nederst i divisjonen, og var under et ekstremt press fra både media og supportere. I pausen klikker det fullstendig for Sitton, som sparker (altså løser vedkommende fra kontrakten) en spiller i garderoben, og tilbyr seg å slåss mot resten av gjengen. Legendarisk.



Må bare ta med dette klippet også; tatt fra filmen Mike Bassett - England Manager. Ja, det er glimrende skuespill fra Ricky Tomlinson, men likeledes genialt.



PS: Sitter du på flere eksempler av managere som mister besinnelsen? Vennligst legg igjen en kommentar under!

Anorthosis Famagusta - fotballens Espen Askeladd

Det er mye som har skjedd siden tidligere Newcastle-yndling, Temuri Ketsbaia, overtok den kypriotiske eventyrklubben for drøyt fire år siden – den gang som spillende manager. Klubben har i og for seg vært en toppklubb i kypriotisk forstand veldig lenge, men det er langt derfra til å bli en klubb hele fotballverden har fått øynene opp for.

- Det er ikke mange år siden det var en umulighet for oss å spille i mesterligaen, innrømmer Temuri Ketsbaia.

Klubben kvalifiserte seg sensasjonelt til årets mesterliga etter å ha knust sin greske storebror Olympiakos i kvaliken. Mange spådde da at de ville få det tøft i gruppespillet, men så langt er det ingenting som tyder på akkurat det. Skulle Ketsbaias menn slå Panathinaikos i Athen siste serierunde er Famagusta klar for 'the last 16' i verdens gjeveste fotballturnering for klubblag. Det oser sensasjon over hele Europa.

- Vi er ikke der ennå, men det er ingen tvil om at vi har fått en god start på turneringen, sier den blankpolerte manageren beskjedent.

Klubben Anorthosis Famagusta ble grunnlagt i den sparsommelig befolkede «spøkelsesbyen» Famagusta i januar 1911, men etter den tyrkiske invasjonen i 1974 flyttet klubben til Larnaca. I mesterligaen spiller de sine hjemmekamper i hovedstaden Nicosia. Arenaen ved navn GSP Stadium har en publikumskapasitet på rundt 23.000.

I dag består klubben av spillere fra omtrent hele verden. Det kommer spillere fra Brasil i vest til Irak i øst. Trener Ketsbaia er selv georgier og har lagt vekt på å hente spillere fra alle verdens hjørner for å gjøre klubben mer internasjonal. I kampen mot Panathinaikos sist, startet Ketsbaia med hele åtte spillere fra forskjellige nasjoner. De mest kjente er Traianos Dellas, som storspilte for Hellas da grekerne hentet hjem EM-tittelen i 2004 (Dellas fra Hellas), og brasilianske Sávio som har spilt for en rekke spanske klubber. Han har blant annet 105 kamper for Real Madrid.

Faktisk hentet Ketsbaia inn hele 12 nye fjes til klubben før årets sesong og satset stort på å nå mesterligaen. Hadde ikke klubben nådd målet, hadde den hatt en gjeld på omkring fire millioner pund (rundt 45 millioner kroner).

- Det er ikke på grunn av andres uhell vi er her vi er i dag. Vi har jobbet knallhardt for dette. At vi nå spiller mot Inter på Giuseppe Meazza, er som en drøm som går i oppfyllelse, medgir Ketsbaia.

Ketsbaia selv kommer fra tøffe kår i Georgia. Familien hans bor fortsatt i Abkhazia – utbryterrepublikken som sammen med Sør-Ossetia ble invadert av russiske styrker tidligere i høst.

- De har mistet alt de har og eier. De vil leve et normalt liv, men det går ikke og det sårer meg, innrømmer Ketsbaia overfor BBC.

- Den siste tiden har de nærmest levd som flyktninger. Det er helt forferdelig det som har skjedd. Det gjør det vanskeligere for meg å konsentrere meg om fotballen når man ser at landet ditt, og familien din, sliter med en krig de ikke kan noe for, sier han.

Likevel er han innbitt på å fortsette den jobben han har startet på.

- Jeg kan ikke gjøre noe med situasjonen i Georgia, men jeg kan gjøre noe med jobben jeg har startet på. Nå må jeg bare fortsette med dette og gjøre georgiere stolte, sier han.

Ambisjonene hans er på sikt å komme seg til en enda større klubb.

- Som spiller ønsket jeg meg hele tiden til større klubber, og det klarte jeg. Som manager har jeg ikke endret den innstillingen. Hvis jeg får muligheten til å komme til en større klubb, i et større fotballand, så vil jeg selvsagt vurdere det veldig sterkt, sier den ambisiøse mannen.

Og hvem vet? Kanskje han i nær framtid vender snuten tilbake til England? Newcastle er i hvert fall en klubb som kan trenge en manager med klare visjoner og som er dyktig nok til å gjennomføre det. Skulle det lille laget fra den lille øya kvalifisere seg til åttendelsfinale i Champions League er han iallfall sikret legendestatus.

Gerrard: – Vi kan ta gull!

Etter gårsdagens oppgulp var det oppløftende å høre Gerrards selvkritikk i dag. Liverpools kaptein mener laget har mye å gå på offensivt, spesielt i Fernando Torres' skadefravær. Han forteller videre at spillerne ser ut til å takle presset godt, og at det på nåværende tidspunkt er viktig å ikke la seg affisere av mediespekulanter og kravstore supportere. Til gjengjeld lover Gerrard å nærmest 'selge sjela' si for å gi folket det de så desperat lengter etter - nemlig det 19. ligatroféet. Se intervjuet nedenfor.

Tabelltopp til besvær

Greit. På tide med en skikkelig utblåsning. For i går fikk fotballentusiaster over hele kloden bekreftelsen på at Liverpool simpelthen ikke er gode nok til å ta sin 19. ligatittel etter avskrekkende 0-0 hjemme mot den håpløse, sponsorløse og falleferdige nedrykkskandidaten West Ham United.

Før kampen var undertegnede nervøs. Altfor nervøs. Jeg møtte folk i gaten som med glede så frem mot kveldens kamp. Liverpool skulle visstnok toppe tabellen etter gårsdagens oppgjør på Anfield. Og det klarte Rafael Benìtez’ menn. Men etter at Peter Walton blåste for full tid var det få smilrynker å spore.

Grunnen til at jeg alltid er så nervøs før hjemmekampene er at Liverpool sjeldent, eller aldri overbeviser mot antatt svakere motstand. 19 år med elendighet testamenterer den påstanden. Alle, absolutt alle, har grunn til å være fryktløse på Anfield. For alle, absolutt alle, er i stand til å dra hjem med et poeng eller tre. Og det er psykisk utfordrende.

For tre uker siden skrev jeg et blogginnlegg om akkurat dette, og visst gikk det som forventet. To tap mot Tottenham, heldig seier borte mot Bolton, heldig uavgjort hjemme mot Atletico Madrid, og 0-0 to uker på rad mot henholdsvis Fulham og West Ham - to av Premier League desidert verste bortelag - er fasiten.

Selvsagt har fraværet av Fernando Torres bidratt til den stakkarslige omsetningen foran mål, men Robbie Keane burde være god nok til å iallfall halveis fylle skoene. Samtidig får han aldri helt muligheten. Og her har Benítez et forklaringsproblem. For hvordan i all verden er det mulig å bytte ut Keane etter 65 minutters spill når Liverpool desperat jakter seiersmålet? La ham få én full kamp! David Ngog, en fransk 19-åring som kun har spilt et minutt med førstelagsfotball, er vel neppe løsningen?

Lag som West Ham kommer til Anfield med håp om poeng, og parkerer følgelig hele elleveren foran egen sekstenmeter. Ja, det er vanskelig å bryte gjennom. Ja, det er totalmangel på bakrom. Men skal det virkelig være umulig å få hull på byllen? Er vi så avhengig av en skadefri Torres? Det er sørgelig, men dessverre sant.

Liverpool har i løpet av den siste måneden ikke maktet å bygge momentum mot lag med aggressivt førstepress i en flat 4-5-1/4-4-2. Rytmen og balansen er langt fra god nok i oppbyggingsfasen, mens tempo i ball hindres av en urovekkende grad av upresishet i pasningsspillet. Spillere som Lucas, Ngog, Dossena, El Zahr og Benayoun er ikke gode nok for en ligaleder. Selvom sistnevnte har en viss effekt som innbytter med sine flotte diagonalløp.

Det er mange, mange problemstillinger her. Men tross alt har Liverpool aldri åpnet bedre enn i år. Det er grunn for optimisme, som Jamie Carragher sa tidligere i dag, men det gjelder fortsatt å utnytte mulighetene som foreligger. For et tre-poengs skille ned til lag som Chelsea vokser ikke akkurat på trær.

Jeg var fryktelig langt nede i går kveld, og fikk attpåtil passet påskrevet av kona for å legge meg tidlig uten et eneste ord. Men denne sesongen er så viktig, og vi må ta tre poeng hjemme mot antatt svakere motstandere. Derfor er det ubeskrivelig hardt å takle 0-0 to uker på rad. Steven Gerrard må få en klarere og mer definert rolle i angrepsspillet, mens Robbie Keane og Ryan Babel trenger selvtillit i form av 90 minutter.

Nå venter Blackburn på Ewood Park. Dere som fortsatt mener at dette bør bli ‘plankekjøring’ og ‘storseier’ har jeg ingen respekt for. Folk må forstå at det er forskjell på det berømmelige papiret og realiteten. Liverpool vinner aldri ligaen hvis denne formkurven fortsetter. Det er helt sikkert.

Robinho elsker kollektivtrafikk

It has just been reported, with a degree of schadenfreude, that Manchester City's Brazilian star Robson de Souza ("Robinho") has been spotted on a bus. A bus! The £140,000-odd-a-week footballer paid £6 for himself and his girlfriend to travel from central Manchester to the Trafford Centre and back again; passengers apparently stared open-mouthed.

Perhaps he had been banking in Iceland, suggested one national newspaper; apparently bankruptcy is the only excuse a millionaire footballer (Man City acquired Robinho for £32.5m) could decently proffer. It seems some of us haven't strayed far from that poisonously superior assessment, usually attributed to Margaret Thatcher, that, "A man who, beyond the age of 26, finds himself on a bus, can count himself as a failure."

In this (fast-receding) age of the over-paid and over-accessorised you might be forgiven for thinking that Robinho is probably the richest man ever spotted taking this workhorse of public transport. But far richer men than he have found the humble bus good enough. Ingvar Kamprad, for instance, founder of Ikea, whose worth has been estimated at £17bn. (Though he too encounters disbelief - German security guards once refused him entry to a ceremony at which he was expected to collect a prize for entrepreneur of the year - because he had arrived by bus.)

Then there is Lord Swraj Paul, at £1.5bn the 47th richest man in Britain and a friend of Gordon Brown, who does not even own a car, preferring his Freedom pass instead; or the Irish-American billionaire and philanthropist Charles "Chuck" Feeney, whose ascetic instincts mean that he does not own a car. Want a celebrity, instead of a retiring tycoon? Chrissie Hynde travels by bus. "If I get noticed," the singer has said, with refreshing sensibleness, "people usually can't believe it's me (what would I be doing on a bus, right?) so they think it must be a lookalike."

As a proud taker of buses - they are cheap, reasonably efficient, good for sightseeing and for the environment and frequently quite entertaining - I salute Robinho. I suspect he will not be making a habit of it, but I hope he proves me wrong.

Grusomheter vi alle elsker

Masseslagsmål på fotballbanen. Røde kort. Stygge taklinger.
Og skader.

De fleste fotballsupportere enten elsker eller hater når det skjer, spesielt med eget lag. Selvom vi er moralsk forpliktet til å nærmest kategorisk fordømme all vold, farlige taklinger og albuer er det noe som fortsatt gjør at entusiasmen håpefullt bruser hver eneste gang en spiller blir taklet unødvendig hardt eller stygt. Innerst inne vet man at det innebærer suspensjoner, skader og bøter i all flerfoldighet. Men så lenge det forekommer i en kamp hvor man er en såkalt 'nøytral' supporter er det helt i orden.

1. Chile-Italia, VM 1962

En av de verste episodene verdensfotballen noensinne har sett er fra VM i 1962. Vertsnasjonen Chile tar imot Italia, og allerede etter fem minutter braker det løs. Kampen har i etterkant blitt kalt 'The Battle of Santiago', inspirert av den mildt sagt sjokkerte reporteren fra BBC.



2. Kamerun-Argentina, VM 1994

Benjamin Massing er sikkert ukjent for de aller fleste. Men han er imidlertid husket for et tvilsomt rødt kort fra åpningskampen mot Argentina i VM i Italia 1990. Claudio Caniggia går på et fantastisk løp fra egen halvdel; blir forsøkt kvestet to ganger, før Massing slakter ham i det som er av historiens mest overlagte drapssforsøk.



3. Er ikke lett å være dommer

Av og til blir også dommere frustrert. Ja, dommere. Vanligvis er reaksjonen en usedvanlig lav list med en påfølgende myriade av gule og røde kort i alle retninger, men denne gangen hadde dommeren rett og slett fått nok. Og tok saken i egne hender. Etter å ha utvist spilleren. Hvis noen vet hvor og når dette er fra mottas det med takk!



4. Galskap fra Argentina

Latinske sjeler har som regel lett for å boble over. Men disse scenene fra Buenos Aires er vel litt i overkant? Det (for meg) ukjente motstanderlaget ser tilsynelatende ut til å feire seieren i det dommeren blåser av kampen. Boca Juniors-keeperen er ikke akkurat fornøyd med det, og hamrer løs på alt han ser - tett etterfulgt av et hinsides kaos.



5. Chelsea-Man Utd, Premier League, 2007

Etter fjorårets storkamp mellom Chelsea og Man Utd på Stamford Bridge skulle Patrice Evra og en rekke andre United-spillere ut på gressteppet for å varme ned. Etter en frustrert aften i London var ikke den franske backen akkurat mottakelig for rasistisk hets fra Chelsea banemannskap...



6. Bare for å ta den helt ut..

En samling av verdens verste taklinger og slåsskamper fra fotballens verden. Latterlig moro. Eller, unnskyld, herr Moral! Jeg mener, eh, tragisk.

Verdens dyreste fotballspiller?

I 1972 toppet Sir Elton John listene over hele verden med singelen ‘Rocket Man’ fra albumet Honky Châteu. Låten ble skrevet av engelskmannens samarbeidspartner Bernie Taupin, og beskriver en astronauts følelser i det han forlater familien for å reise til Mars. For mange er denne pop-balladen en eneste stor metafor på Sir Eltons grunnpreg i følelseslivet. For meg derimot, er det en surrealistisk, vakker og nærmest episk link til livshistorien om en kortvokst fotballspiller fra provinsen Santa Fe i nord-østlige Argentina.

Javier Alejandro Mascherano ble født 8. juni 1984, og har siden debuten for River Plate og det påfølgende U-20 VM i 2003 etablert seg som en verdensstjerne. Og det i ekte rakettfart. i 2004 vant midtbanekrigeren den argentinske eliteserien, noe som medførte kvalifikasjon til Sør-Amerikas svar på Champions League - Copa Libertadores. River tok seg helt til semi-finalen men måtte gi tapt for erkerivalen Boca Juniors på straffer.

Allerede på dette tidspunktet ble flere heftige bud fra klubber som Real Madrid og Deportivo de La Coruña fakset over til klubbkontoret i Buenos Aires, men ledelsen i River krevde i følge rapporter ‘altfor mye’ for den kommende stjernen. Etter prøve-VM i Tyskland 2005 skulle imidlertid Mascherano få sin etterlengte overgang, dog til Corinthians og brasiliansk Série A.

"Diego Maradona var klar i sitt valg: Javier Mascherano er den nye landslagskapteinen for Argentina"

Den 170 cm høye ‘rakettmannen’ fikk tidlig en krasjlanding i nabolandet. For etter kun ni kamper måtte Mascherano ut med skade, noe som holdt ham ute av spill i over et halvt år. I løpet av sommeren 2006 ble han linket med de fleste europeiske toppklubber, og selvom han selv ønsket seg til Barcelona skulle all spekulasjon vise seg å kulminere i tidenes transferoverraskelse.

For lille West Ham United sendte sjokkbølger utover hele fotballverden ved å signere både Mascherano og Carlos Tevez. Det var selvsagt ugler i mosen. Kia Joorochiban, en iransk businessmann med base i London, var på samme tidspunkt i ferd med å sluttføre overtakelsen av klubben gjennom det FTSE-registrerte selskapet Media Sports Investment (MSI). Det skulle vise seg at det samme selskapet eide rettighetene til spillerne (dette ble senere tilbakevist, og i etterkant av disputten viser det seg at det var Global Soccer Agencies og Mystere Services som faktisk eide spillerne).


Klubbkjøpet ble raskt lagt på is, men låneavtalen fra Corinthians for Mascherano og Tevez til West Ham ble derimot fullført. En uavhengig, FIFA-designert kommisjon igangsatte en etterforskning av omstendighetene rundt overgangen, noe som ikke akkurat forbedret tilværelsen til argentinerne i London. Mens spillerne råtnet på benk og reservelag skulle West Ham under ledelsen av Alan Pardew synke helt ned til nedrykkssonen.

Store spørsmålstegn ble stilt ovenfor Joorochiban og West Ham, mens andre klubber med delikat griskhet fulgte situasjonen tett. Mascherano hadde det svært tøft i sitt nye hjemland, og landslagssamlingene med Argentina fremsto derfor mer og mer som et eneste stort fristed for ham. Siden OL-gullet i 2004 med U23-troppen og sølvmedaljen i Copa América senere det året har Mascherano stort sett vært fast på midtbanen for A-landslaget. Under VM i Tyskland 2006 spilte han hvert eneste minutt, og ble i likhet med de overnevnte turneringene kåret til landets beste spiller.

På tampen av sommeren 2006 mottok West Ham et lånetilbud fra Liverpool, men i henhold til FIFA-reglementet kunne overgangen ikke gjennomføres ettersom ‘en spiller kan ikke spille for mer enn to klubber i hvert kalenderår’. De røde bestemte seg for å prøve på nytt rett før transfer deadline 31. januar 2007, og denne gangen ble søknaden godtatt av FIFA.

"Mascherano har kostet svimlende 1 340 000 000 milliarder norske kroner i sum for alle involverte parter"

Mascherano har siden spilt seg inn på Liverpools midtbane, og er for mange verdens beste defensive anker. Etter at Diego Maradona tok over sjefsstolen for det argentinske landslaget har Mascherano også blitt valgt som kaptein, noe som testamenterer rakettkarrieren til 24-åringen fra Santa Fe.

Et annet interessant faktum er at Mascherano sannsynligvis er verdens dyreste fotballspiller etter at West Ham ble funnet skyldig under B13-paragrafen i Premier Leagues regelverk - en paragraf som omfatter ulovligheten rund tredjeparts-eierskap. Ikke bare måtte klubben betale 60 millioner kroner i bot, men i etterkant av dommen blir West Ham nå også saksøkt av Sheffield United, Wigan og Reading etter at de holdt seg med sterk medvirkning av en spiller uten lovlig lisens (Carlos Tevez).

Skulle de tre klubbene lykkes med erstatningskravet må The Hammers ut med drøye milliarden i kompensasjonsutbetalinger, noe som med stor sikkerhet sender West Ham ned flerfoldige divisjoner ettersom eierne aldri kommer til å klare et slikt krav. Legger man så til de 200 millionene som Liverpool betalte til Global Soccer Agencies og Mystere Services for Mascherano, i tillegg til de 80 millionene fra overgangen til Corinthians og West Hams opprinnelige bot, ender man opp med en totalsum på svimlende 1 340 000 000 NOK.

Inntil 5. november i år har Sir Elton John alltid hatt en sterk relasjon til fotballen med sitt livslange engasjement i Watford, men det er selvsagt utenkelig at den legendariske musikeren skulle ha dedisert låten sin som moralsk støtte for klubbens heistilværelse nedover det engelske divisjonssystemet. Javier Mascherano er og blir en av verdens fremste utøvere av spillet vi alle elsker, og vil for alltid bli husket som fotballens ‘Rocket Man’. Amen.