Hva er tidenes beste mål i Premier Leagues historie?

David Bentleys mål mot Arsenal var ganske fantastisk, og helt sikkert bra nok til å forevige seg i britisk fotballshistorie (beklager, Matt Taylor - men dette var bedre utført). Bare det faktum at han åpnet scoringsballet i 4-4 kampen borte mot erkerivalene skulle vært nok, men den tidligere Gunners-spilleren smalt ballen direkte i mål fra over 45 meter. Og det fortjener selvsagt honnør. Men er det godt nok til å snike seg inn på denne svært uhøytidlige listen over de 10 beste målene i Premier Leagues historie?

Er du enig? Savner du en spesiell scoring? Jeg vil høre hva dere mener! Se målene nedenfor og legg igjen kommentar.

Paolo Di Canio (WEST HAM UNITED v Wimbledon, 1999-2000)

Gode, gamle Trevor Sinclair brenner inn en diagonalball nede ved dørlinja på høyresiden - der venter en spøkelsesaktig Di Caio som på svært nonchalant vis saksesparker kula i mål. Simpelthen rått fra italieneren.



David Beckham (Wimbledon v MANCHESTER UNITED, 1996-97)

På dette tidspunktet i karrieren var Beckham kun en av flere unggutter som fikk sine sjanser på førstelaget i ny og ne. Men etter dette målet fra motsatt banehalvdel fikk han status som superstjerne - og det på rekordtid.



Thierry Henry (ARSENAL v Manchester United, 2000-01)

Giftige verdensstjerner har evnen til å snu en kamp i løpet av et tidelssekund. Her sikrer Thierry Henry seieren i hatkampen mot Manchester United med en kanon fra drøye 30 meter. Klasse. Pur klasse.



Tony Yeboah (LEEDS UNITED v Liverpool, 1995-96)

Alle husker vel den ghanesiske pluggen Anthony Yeboah? Vel, hvis ikke bør nok dette målet gi deg en pekepinn. For en volley! For en kraft! Ekstatiske scener fra Elland Road.



Eric Cantona (MANCHESTER UNITED v Sunderland, 1995-96)

Cantona mottar ballen utenfor sekstenmeteren; kikker rundt seg og lobber ballen lekkert over Lionel Perez i Sunderland-buret. Lagkameratene går amok, mens helten selv tar det tilsynelatende piano. Magisk.



Cristiano Ronaldo (MANCHESTER UNITED v Portsmouth, 2007-08)

Det er vanskelig å beskrive dette frisparkmålet fra Cristiano Ronaldo. På en eller annen mystisk måte vipper portugiseren ballen over muren og under tverrliggeren med skremmende presisjon og kraft. Stakkars arme David James.



Wayne Rooney (MANCHESTER UNITED v Newcastle, 2005-2006)

Enkelte spillere tenker bare på én ting. Nemlig å få ballen i mål uten videre anstrengelse. Ballen blir klarert vekk fra Newcastle-forsvaret, som til gjengjeld får en hamrende volley rett i fleisen. Kontant fra unggutten.



Matt Le Tissier (SOUTHAMPTON v Newcastle United, 1993-94)

Tre ord: Matt. Le. Tissier.



Dennis Bergkamp (Newcastle United v ARSENAL, 2001-02)

Tilstedeværelsen av tre Newcastle-forsvarere har ingenting å si for det angripende lag, noe Dennis Bergkamp bekrefter her (såvel som resten av spissene i Premier League siden starten i 1992) med en av tidenes vakreste prestasjoner. Hollenderen flikker ballen med utsiden av venstrefoten - forbi den svimle trioen - og rett i mål.



Dalian Atkinson (Wimbledon v ASTON VILLA, 1992-93)

Hvem? Dalian Atkinson. Hvor? Selhurst Park. Hva? Episk fotball, nærmest Maradona-esque.

Reisebrev fra Madrid

Kl. 20:14. Mørket har lagt seg over Madrid. Gatene er stappfulle. Stemningen intens. Den stjerneklare himmelen vokter over menneskehavet, mens lukten fra de mange titalls tapasbarer brer seg langs de mektige bygningene fra barokkens tid. Det er snart november, men fortsatt mildt i luften. Både jakke og lue er overflødig i Spanias hovedstad. Støynivået er neppe nabovennlig. Men det gjør ingenting i den sør-vestlige delen av byen. Det er nemlig kveldskamp på Vicente Calderón, og Atlético Madrid tar imot gruppefavoritten Liverpool i Champions League.

Kl. 20:21. Jeg skulle gjerne hatt mer tid. Men jeg har nettopp høyre-venstre-fintet meg gjennom en t-bane fylt til randen i godt over 40 minutter, og nå gjenstår det bare å karre seg gjennom folkemengden for å nå frem til kontakten min utenfor Piramídes-stasjonen. Det må være flere tusen mennesker her, og jeg kan skimte stadion omtrent 500 meter bortenfor. Herregud, for et bråk!

Billettløs og stresset

Kl. 20:35. Endelig! Bare 10 minutter før avspark holder jeg billetten i hånda. En Real Madrid-supporter jeg kjenner fra London hadde klart å få tak i et edelt eksemplar gjennom hundrevis av telefonsamtaler og vaskeekte dealing. 90 euro blakkere og et par gram tynnere klarte jeg å komme frem til selveste Vicente Calderón. Det så majestetisk ut, nesten litt skremmende.

Kl. 20:43. Spansk opprørspoliti skriker ut ordre, mens et par hjemmesupportere blir lagt i bakken. Hvor er inngangen min? Jeg kjenner svetten renne nedover den godt gjemte Liverpool-drakten under genseren. Det er umulig å løpe. Det er nesten umulig å puste. Jeg blir klemt inn mot politihestene. Jeg bretter billetten og legger den i venstre knyttneve. I bakgrunnen hører jeg speaker introdusere lagene på banen. Jubelen er ekstrem.

Home alone

Kl. 20:45. På plass! For et fantastisk skue! Jeg sitter som den eneste Liverpool-tilhengeren blant 55 000 ekstatiske hjemmesupportere - rett over VIP-tribunen, litt til venstre for midtsirkelen. Langt der nede ser jeg Rafaél Benítez reise seg fra benken. Fløyta er nettopp gått. Jeg klarte å finne inngang nummer 5 takket være de tilreisende vaktene fra Anfield, og nå var humøret på topp! Selger de øl her? Nei, nei! Glem det! Come on you Reds!



Kl. 20.51. Det er ganske absurd å ikke sitte blant dine egne. Jeg gjorde det en gang på Upton Park, men dette var noe helt annet. Det var bare 60 meter bort til mine 3 000 rødkledde ekstrem-fundamentalistiske Liverpool-brødre, og ingenting kunne jeg gjøre for å markere min tilhørlighet. Heldigvis var karen ved siden av meg ganske vennlig, og jeg kom raskt i snakk med ham. ‘Vi liker Liverpool veldig godt her i Spania,’ sa han barmhjertig, ‘... men vi liker ikke at dere tok Torres i fra oss’, fortsatte han videre med kvessede tenner.

‘Flott’, tenkte jeg.

O’ glede!

Kl. 20.58. 0-1! Robbie Keane scorer! For en åpning på kveldens kamp! Det er helt stille på stadion, med det herlige unntak av scousernes mosh-pit feiring i det ene hjørnet. Publikum har allerede reist seg fra setet for å fordømme eget forsvar. Jeg sitter fortsatt. Hjertet pumper overstadig, mens hodet mitt holder på å sprekke. 0-1! Pipekonserten er vanvittig, og jeg merker at gleden treffer meg som en euforisk rus fra himmelen.


Kl. 21:14. Spanjolene er frustrerte. Iallfall alle her på Vicente Calderón utenom Benítez, Riera, Xabi Alonso, Alberoa og Reina. Torres smiler nok også på tribunehalvdelen under meg. Den vennlige-men-plutselig-aggressive-spanjolen ved siden av meg er faktisk ikke så ille som jeg trodde. Han forteller at Liverpool er godt likt i Spania på grunn av alle spanjolene og at Benitez er ønsket som landslagssjef. ‘Kanskje en vakker dag,’ svarer jeg nærmest hikstende.

Torres! Torres!

Kl. 21:56. Det er andreomgang. Liverpool-fansen synger Torres-sangen til stor glede og påfølgende applaus hos hjemmepublikummet. Den nye yndlingen heter Sergio Agüero, men El Niños fotballkunst vil aldri bli glemt her i byen. Det er litt kaldere i lufta nå. Og Atlético Madrid tar over mer og mer av spillet i hovedstaden, noe som ikke akkurat går ubemerket hen. Jeg føler meg som en liten og full dverg i en altfor stor og ukontrollerbar heksegryte.

Kl. 22.08. Nei, nei, nei! Simao utlikner etter at en feilposisjonert Alberoa gir Atletico fritt spillerom! Jeg sitter sementert til setet med hodet begravd i hendene. Stadion eksploderer! Med kun syv minutter igjen å spille har vi kastet vekk tre solide poeng. Og nå koker det virkelig! De bengalske lysene tennes overalt, mens fansen omfavner hverandre i ren ekstase.

Kl. 22.25. Kampen ender 1-1. Jeg har nettopp sett et Liverpool i toppslag gi vekk seieren til et hardtarbeidende hjemmelag med Sergio Agüero i spissen. Folkehavet strekker seg mot utgangene, mens Liverpool-fansen omringes av opprørspoliti. Jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Kona sitter med en (for henne totalt ukjent) kompis på andre siden av byen. Dritforbanna. Og med feber. Men det gjør ingenting. For mens jeg vandrer nærmest planløst ned trappen ser jeg opp på mine fraseparerte medsupportere som holder skjerfene sine høyt over hodet. You’ll never walk alone. Magisk.

Jeg er plutselig hjemme.
Igjen.

The best half-time talk ever.

Upon request from my many international friends and colleagues, I've decided to publish at least one little story in English. Now, after having lived in Britain for about foreverish, I truly miss the very excellent actor Ricky Tomlinson, whose character Mike Bassett changed the way I look at humour for the rest of my life. This clip is taken from the movie 'Mike Bassett England Manager', where the manager find himself under intense media scrutiny as his team trails Mexico by two goals to nil in Brazil. Forget about any half-time rants you've ever heard of - this is a real bollocking. Beautiful. Bold. Beloved by football fans worldwide.

I like.

Elleville parodier

Det er alltid gøy med parodier av velkjente mennesker. Denne karen her klarer å kopiere Steven Gerrard, Jamie Carragher, Michael Owen og Rafaél Benítez nærmest helt perfekt. Vanvittig bra.

Klikk på linken her og sjekk det ut.

Back to reality

Til helgen er det full rulle med engelsk fotball igjen etter et altfor langt avbrekk med skadeutsatt landslagsfotball over hele verden. Skadeutsatt for spillerne altså, og ikke tilskuerne. Selvom 0-0 kampen mellom Luxembourg og Moldova grenset til det skadelige da jeg så den i opptak i går kveld.

Det er ikke rart at trenere over hele Europa fordømmer internasjonal fotball. Gang på gang kommer spillerne hjem med småskader. Stoke Citys senegalesiske trio Salif Diao, Ibrahima Sonko og Abdoulaye Faye ble alle angrepet av en hel stadion da Senegal kun klarte 1-1 hjemme mot Gambia i helgen, og dermed mistet muligheten til å kvalifisere seg til VM i Sør-Afrika 2010. I fire timer var spillerne fanget i garderoben mens supporterne hamret løs på alt og alle. Potters-sjef Tony Pulis er sikkert meget fornøyd.

Klippet nedenfor er tatt utenfor landslagets hjemmebane i hovedstaden Dakar.

Luiz-Felipe Scolari er mildt sagt forbannet over at landslagsopphold med både Tsjekkia og England har forårsaket skader på en rekke sentrale spillere. Petr Cech måtte ut med lyskestrekk under 2-1 tapet mot Polen i helgen, mens John Terry og Ashley Cole begge forverret sine respektive skader på treningsfeltet. Også Michael Ballack er ute etter å ha fått et hofteproblem i Tysklands 2-1 seier mot Russland.

Robinho har også meldt seg ut av helgens kamper grunnet en strekk, noe som får Mark Hughes til å se rødt. Brasilianeren måtte kaste inn håndkleet etter kun 63 minutters spill i 0-0 kampen mot Colombia. Verre er det for Arséne Wenger og Arsenal som også sitter forbannet på gjerdet. Cesc Fabrégas fikk nemlig knust nesen sin i midtuka, og hvis det krever operasjon ser man på omtrent to uker på sidelinjen.

Rafael Benítez vil være foruten Fernando Torres og Ryan Babel mot henholdsvis Wigan og Atlético Madrid. Begge er ute i omtrent 10-15 dager etter å ha skadet seg i går kveld. Torres er knust over skaden han fikk etter 17 minutters spill i 1-2 seieren mot Belgia, og vil nå miste kampen mot sitt kjære Atlético Madrid, i tillegg til kampene mot Wigan, Portsmouth og Chelsea. En sen takling fra Morten Gamst Pedersen gjorde at Babel måtte kaste inn håndkleet i Nederlands 0-1 seier på Ullevaal.



PREVIEW: Premier League

Lørdag, 18. oktober

Helgens Premier League-runde sparkes i gang på Teesside, i det Middlesbrough tar i mot ligaleder Chelsea kl. 13:45. Hjemmelaget har en nærmest skadefri tropp, men vil nok savne Emmanuel Pogatetz i midtforsvaret. Østerrikeren er suspendert etter det direkte røde kortet han fikk i kampen mot Man Utd for et par uker siden. De blåkledde bør ikke ha nevneverdige problemer med å slå Gareth Southgates menn, men hjemmelaget kommer til å overraske ved å rane til seg et poeng.

Middlesbrough-Chelsea, 1-1

Kl. 16:00 er det hele fem kamper som skal spilles, med den klassiske godbiten Arsenal-Everton som et absolutt høydepunkt. Toffees-sjef David Moyes fikk nettopp servert en ny fem-års kontrakt på Goodison Park, og kommer til å bruke mye av denne positive energien inn mot kampen. Arsenal har vært svært ujevne så langt i år, men skal normalt ikke avgi poeng hjemme mot et Everton-lag som har slitt verre enn da Danny Cadamarteri fikk starte fotballkamper.

Arsenal-Everton, 3-0

John Carews Aston Villa får besøk av et Portsmouth-lag på full fart mot toppform. Etter det pinlige 6-0 tapet borte mot Man City har ‘arry Redknapp fått spissduoen Jermain Defoe og Peter Crouch i gang, og nå kan man nærmest forvente et mål eller to på Villa Park fra fotballens knoll og tott. Villa ble rundspilt av Chelsea sist, men kommer til å vise tenner foran et høytflyvende hjemmepublikum.

Aston Villa-Portsmouth, 2-2

På Reebok Stadium er det duket for ilddåp. Blackburn Rovers-sjef Paul Ince skal nemlig gjennom sitt aller første Lancashire-derby borte mot Bolton. Disse kampene har som oftest bikket begge veier, men det er fortsatt Rovers som ser sterkest ut. Dette vil bli et tett oppgjør med mange kort, men Morten Gamst Pedersen og co. går seierende ut av duellen.

Bolton-Blackburn, 1-2

Brede Hangeland har fått kjørt seg på tur med Norge i løpet av den siste uka. I midtforsvaret for Fulham er det nok enda verre. Klubben har slitt i åpningen av årets sesong og manager Roy Hodgson trenger snart en overbevisende seier. Roy Keanes Sunderland er motstanderen på Craven Cottage, som knuser hjemmelaget på tur.

Fulham-Sunderland, 1-4

Liverpool har hatt tidenes sesongstart. Det har ikke Wigan. Selv uten Fernando Torres vil Liverpool registrere sin første seier mot Steve Bruce under Rafael Benìtez. Steven Gerrard er i knallform og en viss Robbie Keane ønsker å melde seg inn i glansbildealbumet på the Kop. Wigan mangler egyptiske Amr Zaki, men stiller riktignok med bulldoseren Emile Heskey. Allikevel, langt fra godt nok til å kunne tufte et sultent Liverpool på Anfield.

Liverpool-Wigan, 2-0

Det er Man Utd som har fått fjæren i hatten denne runden med direktesendt hjemmekamp mot kasteballen West Brom kl. 18:30. Gary Megsons gutter har åpnet hederlig, men vil ha null og niks å komme med mot de regjerende mesterne på Old Trafford. Rooney fortsetter scoringsformen mens Ronaldo blir skadet.

Man Utd-West Brom, 4-0

Søndagen gir oss to flotte kamper. Den første er mellom topplaget (!) Hull og Gianfranco Zolas West Ham kl. 17:00. Italieneren har fått en flott start i sjefsstolen, men vil nok få en skikkelig utfordring her. Phil Browns menn ligger nemlig på en tredjeplass på tabellen, og kommer aldri til å la West Ham bare komme og hente poengene gratis. God, velspilt kamp.

Søndag, 19. oktober

Hull-West Ham, 1-2

Den andre kampen vil muligens ødelegge trenerkarrieren til Juande Ramos og Gus Poyet, i det Tottenham reiser til Britannia Stadium for å møte Stoke City. Hjemmelaget har begynt sesongen greit, og bør kunne hamle opp med et fryktelig svakt Spurs-lag på jumboplass. Man lurer jo selvsagt på når dette skal snu for arme Tottenham, men det blir neppe uten et managerskifte.

Stoke-Tottenham, 1-0

Mandag, 20. oktober

Rundens aller siste kamp får vi på mandagskvelden. Og hvilken kamp det er! Joe Kinnears merkelige Newcastle møter Mark Hughes’ mektige Man City. Alles øyne peker mot en enkel borteseier her, men Kinnear drar frem nok et banneord og fremprovoserer et sårt trengt uavgjortresultat på St. James’ Park.

Newcastle-Man City, 1-1

"I'm the Liverpool star those bitches are loving"

Denne saken er visst et par måneder gammel, men jeg bare måtte ta tråden opp igjen. Det viser seg nemlig slik at Liverpools Ryan Babel visstnok er en habil rapper! Sjekk ut klippet selv hvor den nederlandske angrepsspilleren kommer med sitt lyriske oppgulp.

Ettersom det rappes på morsspråket har jeg funnet frem en engelsk oversettelse fra The Daily Mirror, som følgelig har melket denne saken ut av en annen verden. Takk til Dag Langerød ved Nettavisen som gravde frem denne relativt sensasjonelle nyheten. Word.

Babels vers:

Rapping is my hobby
Rappers don’t want trouble
I'm the Liverpool star those bitches are loving
I know what time it is - I've just bought a new watch
I’ll give you a punchline: eight seconds, you’ll be knocked down
Towel in the ring
My family in the V.I.P
No caviar for us, Surinamers eat chicken
Ya'll know nothing: this is the Premier League
Representing the G
You can see this n***a with number 19
Ya'll can f*** off, I f*** with a whole team
Ya'll can talk, but you don’t get anything with it
Ya'll can't be like me, my status is too high
If rappers come to close, I have to take space
People watch YouTube to learn my actions
I have those skills, try some tricks
I was a poor n***a
Now I make f***ing money
I went from the Euro to the English pound
I put money in my pocket, now I spend money on nothing
I like it this way, I'm sure you like it
If somebody want beef, well come on
I like it with some pepper, homie
I'm sure in my life
Give me the f***ing ball, you lose both legs
And now my competition is past
If you hate me because of that, I say you’re right
If I was you, I would hate me too
I have the s**t homie
I can’t even spend all my money
Keep your daughter in sight. or you will be my family
I’ll take your daughter and let her make clean
101 Barz - this is the first time but I came hard!
I came alone, I don't have a back-up
I came because I mean it
Check it

Pass opp for Nederland

En av de største overraskelsene under sommerens EM-sluttspill i Østerrike/Sveits var Marco van Bastens Nederland. Anført av Wesley Sneijder feide de oransjekledde over solid motstand i dødens gruppe, med 4-1 og 3-0 mot henholdsvis Italia og Frankrike.

I kveld er Norge motstanderen på Ullevaal. Og det kan se ut til å bli litt av en utfordring. I alle fall hvis man tar en titt på maktforestillingen nedenfor. Ai. Ai. Ai.

Heia Norge!

Godt jobbet, UEFA!

Det er utrolig. Nesten morbid. Neste uke reiser jeg til Madrid for å overvære Liverpools tøffe bortekamp mot Atlético Madrid på Vicente Calderón. Eller, det trodde jeg i alle fall inntil i dag. Med billetter, leilighet og fly allerede booket så jeg virkelig frem til det som sannsynligvis vil bli et klasseoppgjør i gruppe D i Champions League.

Men så bestemte UEFA å implementere tidenes hardeste straff for et klubblag. Grunnet rasisme og vold under kampen mot Marseille for nøyaktig to uker siden må Atlético Madrid spille sine kamper på nøytral bane - 300 kilometer vekk fra den spanske hovedstaden.

Og dette kom i dag, bare åtte dager før kampen skulle sparkes i gang. Over 3 000 Liverpool-fans har allerede booket flybilletter og hotell, og må nå se seg nødt til å betale enda mer for ytterligere reise til en hittil ukjent destinasjon. Hva er det UEFA tror? At Atlético-fansen blir mindre rasistiske på en annen stadion?

Så nå kommer 50 000 illsinte Atlético-fans til å reise sammen med 3-5 000 illsinte og svært berusede Liverpool-fanatikere på toget ned til en annen by hvor, selvsagt, horder av rivaliserende spanske fans venter på å gjøre blodbadet komplett. I Madrid vil politiet og myndighetene ha kontroll under sedvanlige omstendigheter, men dette har bare forverret situasjonen til et uholdbart nivå.

Vel, vel. Jeg får pakke rumpetaska og lenke kona med håndjern til den venstre armen min. Håper jeg unngår slike scener som i klippet nedenfor - tatt fra gatene i Madrid før UEFA Cup-kampen mellom Atlético Madrid og Aberdeen i 2007.

Vrakgodset Gerrard

Steven Gerrard bør i følge engelsk riksmedia vrakes fra startoppstillingen til England borte mot Hviterussland i morgen kveld. Den urokkelige konstellasjonen bestående av Gareth Barry og Frank Lampard på sentral midtbane i et 4-1-3-2-system, flankert av Joe Cole og Theo Walcott på henholdsvis venstre- og høyresiden, skal visst være udiskutabel for den rynkete italieneren.

Liverpools kaptein klarer simpelthen ikke å reprodusere noe i nærheten av de storslåtte forestillingene han leverer for klubblaget dag ut og dag inn. Enkelte hevder han ikke lar seg kombinere med Frank Lampard, mens andre mener Gerrard heller bør akseptere en fremskutt rolle på venstresiden. Og det er skremmende.

For hvem er egentlig Steven Gerrard? Jo, det stemmer det. Han er verdens beste fotballspiller. Mens Rafa Benítez er en taktisk mester på å dra ut makspotensialet hans hver eneste gang, vil Capello aldri kunne få oppleve Gerrard som det han vitterlig er - verdens beste fotballspiller.

Gerrard elsker å være involvert i det grunnleggende spillet hvor momentum bygges opp bakfra gjennom såkalt 'possession-play'. Han henter ball, sender videre, skaffer seg rom, avleverer, setter fart, avslutter. Pang. Mål. Det er dødelig effektivt og farlig vakkert. Dessverre for England lar det seg ikke gjøre på Wembley. Og grunnen er såre enkel.

Der hvor Gerrard vanligvis ville ha plukket opp ball, eller kommet på løp, finner man som oftest enten Lampard eller Rooney. Sistnevnte trekker lengre og lengre inn i banen for å dra med seg forsvarere, mens Chelsea-maestroen stuper inn i et eneste hav av rom. Det hjelper heller ikke at Emile Heskey også har en tendens til å drifte ut mot kantene. På denne måten blir rommene hvor Gerrard er best kontinuerlig blokkert.

I tillegg får Gerrard også et defensivt ansvar, noe som selvsagt hemmer ham offensivt. Det skjer aldri i Liverpool hvor Javier Mascherano eller Xabi Alonso som oftest feier gulvet. Dirk Kuyt opprettholder bredde, mens Albert Riera eller Ryan Babel gjør det samme på venstre. Fernando Torres ligger som oftest på sisteforsvarer, akkompagnert av Robbie Keanes diagonalløp. Alt er lagt opp slik at Gerrard nærmest får en fri rolle. Og der er han best i verden.

Kanskje det er en umulighet for England. Men så lenge det taktiske opplegget fortsetter i samme stim vil de tre løvene aldri få bitt fra seg. For England trenger Gerrard, og ikke motsatt.

PS: Klikk her for Steven Gerrards pressekonferanse før kampen mot Hviterussland.

Administrativt blod renser fra all synd

“En meningsmåling utført av Respons på oppdrag for Aftenposten viser at Norges engasjement overfor A-landslaget er heller lunkent. 36 prosent sier at man er svært eller ganske engasjert, mens hele 64 prosent er mindre eller ikke engasjert.”

– Aftenposten, 9. oktober 2008

Det var en gang en sport som engasjerte langt over tre milliarder mennesker på planeten vår. Overalt man satte fot fant man en medsammensvoren patriot for verdens vakreste sport. Langs strandkanten i sydlige strøk kunne rosafargede nostalgikere erte på seg spanjoler, så vel som brasilianere, uten at paraplydrinken føk veggimellom av den grunn.

Stoltheten over idrettsnasjonen Norge var overbærende. Ikke bare var vi vintersportens ubestridte konger, men vårt lille land sparket fra seg over evne på langt flere verdenskontinenter enn tidligere generasjoner kunne ha drømt om. Med hellig unntak av bronselaget vårt fra OL i Berlin 1936, selvsagt. Landslaget i fotball ordnet seg billett til sluttspill på rad og rekke. Fra VM i USA 1994 til EM i Nederland/Belgia seks år etter. Det var en herlig tid for barn å vokse opp.

Tre milliarder mennesker følger fotballen regelmessig. Det tallet består fortsatt, mens enkelte land faller fra. Norge havner i sistnevnte kategori. Kommer verdensfotballen til å savne oss? Neppe? Lider verdensfotballen av vårt plutselige fravær? Aldri i livet. Det viktigste spørsmålet er hvordan vi nordmenn takler det vi nå trygt kan kalle for en uomtvistelig krise. På mange måter er underprestasjonene til landslaget et eneste overgrep mot samfunnet. Det blir nesten litt som å sparke folk mens de allerede ligger død og begravet.

Vi trenger landslaget tilbake i et sluttspill. Måten Norge kastet vekk EM-sluttspillet i Sveits/Østerrike var graverende, men enda verre blir det når ansvaret for fadesen skyves over på Åge Hareide. Hva slags signaleffekt er det egentlig Norges Fotballforbund (NFF) sender ut her? Det er innlysende at Hareide ikke har gjort en god nok jobb, noe resultatene vitterlig bekrefter, men det er ikke trenerens jobb å sparke seg selv.

Generalsekretær Karen Espelund er for lengst tom for unnskyldninger. Allikevel gikk hun ut å fredet Hareide etter 2-2 hjemme mot Island tidligere i år. Og det til tross for at alt og alle krever Hareides avgang. De fleste synserne hevder landslagssjefen utviser en totalmangel på kompetanse og selvinnsikt. I mai gikk reklamegründeren Kjetil Try ut i VG med følgende kommentar:

– Jeg tror mange opplever Hareide som en fyr som har vært klar og tydelig, men som ikke tar konsekvensene selv. Det har han mistet tillit på ... Hareide har lagt opp til en høy profil i mediene. Det er moro når det går bra. Men jeg synes han har sluppet billig unna den siste tiden. Han kom med mye bagasje da han ble landslagssjef. Nå er det bare plastposen igjen, sa Try.

Og Hareide har sluppet billig unna. Men det har også NFF etter årevis med begredelig fotball og utallige skuffelser. Landslagssjefen vår vet hvor nærme Norge var fra et nytt sluttspill i sist kvalifisering, og vil naturligvis ikke bøye seg for det massive presset. Det tar enorm karakterstyrke å fortsette i jobben, noe Hareide er smertelig klar over. Han kjenner godt til den syltynne linjen mellom suksess og fiasko. Skulle Norge kvalifisere seg til VM for første gang på over 12 år vil han bli husket som en helt. Det er selvsagt den utopiske drømmen som driver sunnmøringen frem, men vi vet alle at spillermateriellet som Hareide disponerer på ingen måte er godt nok.

Det sitter nemlig som støpt i den norske folkesjelen å tilgi først, for og så spisse kritikken. Innerst inne vet vi at landslaget på 1990-tallet var i en betydelig bedre forfatning, og at Jarl-André Storbæk aldri vil bli noen Gunnar Halle eller Vegard Heggem. Det samme kan sies om Kristofer Hæstad eller Martin Andresen kontra Alf-Ingen Håland eller Lars Bohinen. Men vi vet også at gode ting skjer med dyktige folk bak roret, eksemplifisert av Guus Hiddinks Sør-Korea, Australia og nå Russland i henholdsvis 2002, 2006 og 2008. Kanskje det er derfor NFF tar landslagsfiaskoen så til de grader piano? Ingen er tjent med at vår tids generasjon ser på Norge som San Marino light.

Begeret er ikke fylt til randen. Det har heller ikke eksplodert. Det har råtnet og fordampet for lenge, lenge siden. Det eneste som er igjen er en sky av mishag som hagler ned på befolkningen. Hareide burde ikke behøve å beskytte seg selv gjennom vaklende kommentarer og stakkarslige forsøk på å overbevise pressen om at ‘humøret er på topp’.

Karen Espelund og NFF må bli kvitt dumsnillheten som forkludrer landslagets fremtid. Det er åpenbart at Norge ikke kommer til å kvalifisere seg til VM i Sør-Afrika 2010. Og da kommer alle avsløringene frem. Styret trekker seg og Hareide går i skam. I sommer skulle NFF ha ansatt en ny landslagssjef - en mann med en tung CV og internasjonal erfaring. Det hadde skapt ny entusiasme langs det ganske land, og den uhelbredelige kreften som er norsk toppfotball ville ha klart det umulige; nemlig å overleve - og vel så det.

Guus Hiddink, will you marry me?