Rooney suspendert - mister åttendelsfinalen

De aller fleste hadde nok trodd at Wayne Rooney var blitt voksen. At han endelig var kvitt temperamentet som så mange ganger har overskygget kamper for både England og Manchester United. Men den gang ei.

I gårsdagens siste hjemmekamp mot Aalborg i gruppespillet i Champions League våknet villdyret igjen. Analytikere har i etterkant av kampen påpekt opptil fire forseelser som burde ha kvalifisert til direkte rødt kort. Rooney slapp unna, og fikk dermed score 2-2 målet som sikret United gruppeseiren.

UEFAs virile disiplinpanel har over lengre tid tatt i bruk videodømming for å straffe spillere, og nå kommer de regjerende mesterne til å sannsynligvis miste Rooney i åttendelsfinalen, så vel som i førstekampen i en eventuell kvartfinale, gjennom suspensjon.

Her er bevisene som feller Rooney:



***Oppdatering***
Klippet har dessverre blitt fjernet fra YouTube allerede. Håper noen fikk sett det før det forsvant. Her er imidlertid et bilde fra den aktuelle situasjonen.

Ince’s problem is not his race or his resume. It’s relegation.

Paul Ince is not a victim of a vendetta against former Manchester United players, no more than he is under threat because he is black. One glance at the Barclays Premier League table will indicate why Ince and Blackburn Rovers may soon part company.

Any manager who reduced the club to that position would be in danger right now. Ray Harford went ten league matches without a win at Ewood Park, was knocked out of the League Cup by Stockport County and resigned in 1997. Roy Hodgson set the club on course for relegation in 1998-99 and was gone by Christmas. His successor, Brian Kidd, was fired less than a year later with the club nineteenth in the second tier.

This is a familiar story. Those managers did not have to be black, or red, to be fired; like Ince, they just had to be in trouble.

Football clubs are simple organisms. If Blackburn were top of the league, Ince could make Eric Cantona his assistant and end each victory by recreating Tommie Smith’s black-power salute from the 1968 Olympic Games and nobody would care. There is a bottom line in football, beneath it lie three teams and each has a manager with good reason to be nervous. If Tony Mowbray, at West Bromwich Albion, is not feeling the heat like Ince at the moment, it is only because his club are pretty much where they expected to be. The unexpected success of Phil Brown at Hull City is making life a little awkward, but nobody had West Brom down as anything more than relegation candidates from the start.

For Ince, it is different. In mitigation, he has frequently lost Roque Santa Cruz, a key player, through injury and the sale of David Bentley to Tottenham Hotspur was a blow, but, despite this, Blackburn seemed destined for mid-table mediocrity rather than a fight to the death. They were certainly not a team expected to go more than two months without a league win, not least because of the traditional difficulty for teams visiting Ewood Park in winter. Ince needs time, but that is a very comfortable stance to take when it is not your business that risks losing £30 million.

Blackburn are in an awkward position. No club wants to be the first to appoint a black English manager in the Premier League only to sack him five months later. Yet, logically, no club want to appoint any manager and dismiss him five months later. It is a sign of failure.

So, in an ideal world, Ince turns it around and makes a success of Blackburn, just as he did Macclesfield Town and Milton Keynes Dons. Yet, if not, it is patronising in the extreme to treat him as some special project or to argue that he should not be subject to the same scrutiny as his contemporaries. If he is not given enough time, it is not due to the colour of his skin; few managers get enough time these days.

Race is clouding the issue. Already it is being said that Ince has not had the same chance as young white managers, such as Tony Adams at Portsmouth. But if Adams were the manager of Blackburn and his team were in the bottom two approaching Christmas, he would be under the same pressure now.

There is no equality in demeaning Ince by adding invisible points for ethnicity. If he is to be appointed like a white guy, he has to be free to be sacked like one, too.

Kampen om Liverpool er over

Så var det over. I går natt pakket Sjeik Mohammed bin Rashid al-Maktoum sammen tilbudet om å kjøpe Liverpool fra den dysfunksjonelle amerikanske eierduoen Tom Hicks og George Gillett Jr. Den tilsynelatende bunnløse tålmodigheten gikk dessverre ut på dato for Emiren av Dubai etter to år med mislykkede budrunder.

Det ble altså aldri enighet mellom de kristen-konservative, cowboyhatt-bærende, hesteridende, ishockey-elskende, høyre-orienterte drittstøvlene og den skjeggete frelser. Amanda Staveley, rådgiver for det som er verdens tredje rikeste menneske, offentliggjorde sjokkbeskjeden ovenfor Hicks og Gillett Jr. med bakgrunn i den siste tids ‘finanskrise’ og det Emiren kaller for ‘en arrogant holdning i forhold til det urealistiske verdiestimatet på vitterlige £600 millioner’.

De aller fleste, administrasjonen i klubben inkludert, trodde nok at dette simpelthen var en taktisk manøver fra interessenten, men den gang ei. Det skal heller ikke være muligheter for at sjeiken kommer på banen igjen, i følge Staveley. Toget har gått. For lengst.

Hicks og Gillett Jr. skal ha gulpet opp et eller annet om andre potensielle investorer fra den arabiske halvøy, men dette medfører nok en relativt mager grad av riktighet. Det som de to vandrende kolesterol-bombene heller bør fokusere på er refinansieringen av lånet på £350 millioner. Fristen for å forhandle frem en seks-måneders utsettelse av nedbetalingen utløper 25. januar 2009. Det begynner å haste.

Finanskrisen har bydd opp til dans med amerikanerne, og spesielt Gillett Jr. føler seg nå svimmel etter et aldri så lite maraton på dansegulvet. Sjeik Mohammed hadde sjekkheftet klart, men interne strider førte til en god, gammeldags rævkjøring av hele prospektet.

Siste ord er neppe sagt i denne sagaen.

'Oppmuntring' på sitt beste

I går forlot Roy Keane sjefsstolen i Sunderland. Og med det forsvant en av de mest kontroversielle managerne i britisk toppfotball. Det tilhører nemlig sjeldenhetene at dagens fotballpersonligheter snakker fra levra (med det selvfølgelige unntak av eks-kaptein William Gallas), noe som derfor gjør det hele noe bittersøtt. Jeg savner rett og slett gode, gamle managere som tør å si ifra. Nedenfor er to klipp som har gått rett inn i de digitale historiebøkene. To klipp som i løpet av minutter oppsummerer sjelen i britisk fotball. Sett deg godt til rette og nyt scenene fra engelsk andredivisjon i 1995.

Shrewsbury, April, 1995. Neil Warnock er sjef for Huddersfield Town, og håper på å sikre tittelen i engelsk andredivisjon med en relativt grei borteseier. Værgudene er ikke akkurat på de besøkendes side. Det høljer ned, og gressteppet ser ut som en eneste stor slagmark. Town ligger under 2-0 til pause, noe Warnock finner vanskelig å begripe.

Inne i garderoben møter spillerne en tirade av de sjeldne fra en meget opprørt sjef. Dette er personalpolitikk på sitt beste, eller verste - alt ettersom du ser det.

NB! Kameramannnen var tilstede for å dokumentere 'den store opprykksfesten', men fikk servert en verbal slakt som fotballsupportere over hele verden neppe har sett maken til. Fantastiske scener.



Leyton Orient, Februar, 1995. Dette var året da den sindige engelskmannen John Sitton tok over nedrykkskandidaten Leyton Orient. Laget lå helt nederst i divisjonen, og var under et ekstremt press fra både media og supportere. I pausen klikker det fullstendig for Sitton, som sparker (altså løser vedkommende fra kontrakten) en spiller i garderoben, og tilbyr seg å slåss mot resten av gjengen. Legendarisk.



Må bare ta med dette klippet også; tatt fra filmen Mike Bassett - England Manager. Ja, det er glimrende skuespill fra Ricky Tomlinson, men likeledes genialt.



PS: Sitter du på flere eksempler av managere som mister besinnelsen? Vennligst legg igjen en kommentar under!

Anorthosis Famagusta - fotballens Espen Askeladd

Det er mye som har skjedd siden tidligere Newcastle-yndling, Temuri Ketsbaia, overtok den kypriotiske eventyrklubben for drøyt fire år siden – den gang som spillende manager. Klubben har i og for seg vært en toppklubb i kypriotisk forstand veldig lenge, men det er langt derfra til å bli en klubb hele fotballverden har fått øynene opp for.

- Det er ikke mange år siden det var en umulighet for oss å spille i mesterligaen, innrømmer Temuri Ketsbaia.

Klubben kvalifiserte seg sensasjonelt til årets mesterliga etter å ha knust sin greske storebror Olympiakos i kvaliken. Mange spådde da at de ville få det tøft i gruppespillet, men så langt er det ingenting som tyder på akkurat det. Skulle Ketsbaias menn slå Panathinaikos i Athen siste serierunde er Famagusta klar for 'the last 16' i verdens gjeveste fotballturnering for klubblag. Det oser sensasjon over hele Europa.

- Vi er ikke der ennå, men det er ingen tvil om at vi har fått en god start på turneringen, sier den blankpolerte manageren beskjedent.

Klubben Anorthosis Famagusta ble grunnlagt i den sparsommelig befolkede «spøkelsesbyen» Famagusta i januar 1911, men etter den tyrkiske invasjonen i 1974 flyttet klubben til Larnaca. I mesterligaen spiller de sine hjemmekamper i hovedstaden Nicosia. Arenaen ved navn GSP Stadium har en publikumskapasitet på rundt 23.000.

I dag består klubben av spillere fra omtrent hele verden. Det kommer spillere fra Brasil i vest til Irak i øst. Trener Ketsbaia er selv georgier og har lagt vekt på å hente spillere fra alle verdens hjørner for å gjøre klubben mer internasjonal. I kampen mot Panathinaikos sist, startet Ketsbaia med hele åtte spillere fra forskjellige nasjoner. De mest kjente er Traianos Dellas, som storspilte for Hellas da grekerne hentet hjem EM-tittelen i 2004 (Dellas fra Hellas), og brasilianske Sávio som har spilt for en rekke spanske klubber. Han har blant annet 105 kamper for Real Madrid.

Faktisk hentet Ketsbaia inn hele 12 nye fjes til klubben før årets sesong og satset stort på å nå mesterligaen. Hadde ikke klubben nådd målet, hadde den hatt en gjeld på omkring fire millioner pund (rundt 45 millioner kroner).

- Det er ikke på grunn av andres uhell vi er her vi er i dag. Vi har jobbet knallhardt for dette. At vi nå spiller mot Inter på Giuseppe Meazza, er som en drøm som går i oppfyllelse, medgir Ketsbaia.

Ketsbaia selv kommer fra tøffe kår i Georgia. Familien hans bor fortsatt i Abkhazia – utbryterrepublikken som sammen med Sør-Ossetia ble invadert av russiske styrker tidligere i høst.

- De har mistet alt de har og eier. De vil leve et normalt liv, men det går ikke og det sårer meg, innrømmer Ketsbaia overfor BBC.

- Den siste tiden har de nærmest levd som flyktninger. Det er helt forferdelig det som har skjedd. Det gjør det vanskeligere for meg å konsentrere meg om fotballen når man ser at landet ditt, og familien din, sliter med en krig de ikke kan noe for, sier han.

Likevel er han innbitt på å fortsette den jobben han har startet på.

- Jeg kan ikke gjøre noe med situasjonen i Georgia, men jeg kan gjøre noe med jobben jeg har startet på. Nå må jeg bare fortsette med dette og gjøre georgiere stolte, sier han.

Ambisjonene hans er på sikt å komme seg til en enda større klubb.

- Som spiller ønsket jeg meg hele tiden til større klubber, og det klarte jeg. Som manager har jeg ikke endret den innstillingen. Hvis jeg får muligheten til å komme til en større klubb, i et større fotballand, så vil jeg selvsagt vurdere det veldig sterkt, sier den ambisiøse mannen.

Og hvem vet? Kanskje han i nær framtid vender snuten tilbake til England? Newcastle er i hvert fall en klubb som kan trenge en manager med klare visjoner og som er dyktig nok til å gjennomføre det. Skulle det lille laget fra den lille øya kvalifisere seg til åttendelsfinale i Champions League er han iallfall sikret legendestatus.

Gerrard: – Vi kan ta gull!

Etter gårsdagens oppgulp var det oppløftende å høre Gerrards selvkritikk i dag. Liverpools kaptein mener laget har mye å gå på offensivt, spesielt i Fernando Torres' skadefravær. Han forteller videre at spillerne ser ut til å takle presset godt, og at det på nåværende tidspunkt er viktig å ikke la seg affisere av mediespekulanter og kravstore supportere. Til gjengjeld lover Gerrard å nærmest 'selge sjela' si for å gi folket det de så desperat lengter etter - nemlig det 19. ligatroféet. Se intervjuet nedenfor.

Tabelltopp til besvær

Greit. På tide med en skikkelig utblåsning. For i går fikk fotballentusiaster over hele kloden bekreftelsen på at Liverpool simpelthen ikke er gode nok til å ta sin 19. ligatittel etter avskrekkende 0-0 hjemme mot den håpløse, sponsorløse og falleferdige nedrykkskandidaten West Ham United.

Før kampen var undertegnede nervøs. Altfor nervøs. Jeg møtte folk i gaten som med glede så frem mot kveldens kamp. Liverpool skulle visstnok toppe tabellen etter gårsdagens oppgjør på Anfield. Og det klarte Rafael Benìtez’ menn. Men etter at Peter Walton blåste for full tid var det få smilrynker å spore.

Grunnen til at jeg alltid er så nervøs før hjemmekampene er at Liverpool sjeldent, eller aldri overbeviser mot antatt svakere motstand. 19 år med elendighet testamenterer den påstanden. Alle, absolutt alle, har grunn til å være fryktløse på Anfield. For alle, absolutt alle, er i stand til å dra hjem med et poeng eller tre. Og det er psykisk utfordrende.

For tre uker siden skrev jeg et blogginnlegg om akkurat dette, og visst gikk det som forventet. To tap mot Tottenham, heldig seier borte mot Bolton, heldig uavgjort hjemme mot Atletico Madrid, og 0-0 to uker på rad mot henholdsvis Fulham og West Ham - to av Premier League desidert verste bortelag - er fasiten.

Selvsagt har fraværet av Fernando Torres bidratt til den stakkarslige omsetningen foran mål, men Robbie Keane burde være god nok til å iallfall halveis fylle skoene. Samtidig får han aldri helt muligheten. Og her har Benítez et forklaringsproblem. For hvordan i all verden er det mulig å bytte ut Keane etter 65 minutters spill når Liverpool desperat jakter seiersmålet? La ham få én full kamp! David Ngog, en fransk 19-åring som kun har spilt et minutt med førstelagsfotball, er vel neppe løsningen?

Lag som West Ham kommer til Anfield med håp om poeng, og parkerer følgelig hele elleveren foran egen sekstenmeter. Ja, det er vanskelig å bryte gjennom. Ja, det er totalmangel på bakrom. Men skal det virkelig være umulig å få hull på byllen? Er vi så avhengig av en skadefri Torres? Det er sørgelig, men dessverre sant.

Liverpool har i løpet av den siste måneden ikke maktet å bygge momentum mot lag med aggressivt førstepress i en flat 4-5-1/4-4-2. Rytmen og balansen er langt fra god nok i oppbyggingsfasen, mens tempo i ball hindres av en urovekkende grad av upresishet i pasningsspillet. Spillere som Lucas, Ngog, Dossena, El Zahr og Benayoun er ikke gode nok for en ligaleder. Selvom sistnevnte har en viss effekt som innbytter med sine flotte diagonalløp.

Det er mange, mange problemstillinger her. Men tross alt har Liverpool aldri åpnet bedre enn i år. Det er grunn for optimisme, som Jamie Carragher sa tidligere i dag, men det gjelder fortsatt å utnytte mulighetene som foreligger. For et tre-poengs skille ned til lag som Chelsea vokser ikke akkurat på trær.

Jeg var fryktelig langt nede i går kveld, og fikk attpåtil passet påskrevet av kona for å legge meg tidlig uten et eneste ord. Men denne sesongen er så viktig, og vi må ta tre poeng hjemme mot antatt svakere motstandere. Derfor er det ubeskrivelig hardt å takle 0-0 to uker på rad. Steven Gerrard må få en klarere og mer definert rolle i angrepsspillet, mens Robbie Keane og Ryan Babel trenger selvtillit i form av 90 minutter.

Nå venter Blackburn på Ewood Park. Dere som fortsatt mener at dette bør bli ‘plankekjøring’ og ‘storseier’ har jeg ingen respekt for. Folk må forstå at det er forskjell på det berømmelige papiret og realiteten. Liverpool vinner aldri ligaen hvis denne formkurven fortsetter. Det er helt sikkert.

Robinho elsker kollektivtrafikk

It has just been reported, with a degree of schadenfreude, that Manchester City's Brazilian star Robson de Souza ("Robinho") has been spotted on a bus. A bus! The £140,000-odd-a-week footballer paid £6 for himself and his girlfriend to travel from central Manchester to the Trafford Centre and back again; passengers apparently stared open-mouthed.

Perhaps he had been banking in Iceland, suggested one national newspaper; apparently bankruptcy is the only excuse a millionaire footballer (Man City acquired Robinho for £32.5m) could decently proffer. It seems some of us haven't strayed far from that poisonously superior assessment, usually attributed to Margaret Thatcher, that, "A man who, beyond the age of 26, finds himself on a bus, can count himself as a failure."

In this (fast-receding) age of the over-paid and over-accessorised you might be forgiven for thinking that Robinho is probably the richest man ever spotted taking this workhorse of public transport. But far richer men than he have found the humble bus good enough. Ingvar Kamprad, for instance, founder of Ikea, whose worth has been estimated at £17bn. (Though he too encounters disbelief - German security guards once refused him entry to a ceremony at which he was expected to collect a prize for entrepreneur of the year - because he had arrived by bus.)

Then there is Lord Swraj Paul, at £1.5bn the 47th richest man in Britain and a friend of Gordon Brown, who does not even own a car, preferring his Freedom pass instead; or the Irish-American billionaire and philanthropist Charles "Chuck" Feeney, whose ascetic instincts mean that he does not own a car. Want a celebrity, instead of a retiring tycoon? Chrissie Hynde travels by bus. "If I get noticed," the singer has said, with refreshing sensibleness, "people usually can't believe it's me (what would I be doing on a bus, right?) so they think it must be a lookalike."

As a proud taker of buses - they are cheap, reasonably efficient, good for sightseeing and for the environment and frequently quite entertaining - I salute Robinho. I suspect he will not be making a habit of it, but I hope he proves me wrong.

Grusomheter vi alle elsker

Masseslagsmål på fotballbanen. Røde kort. Stygge taklinger.
Og skader.

De fleste fotballsupportere enten elsker eller hater når det skjer, spesielt med eget lag. Selvom vi er moralsk forpliktet til å nærmest kategorisk fordømme all vold, farlige taklinger og albuer er det noe som fortsatt gjør at entusiasmen håpefullt bruser hver eneste gang en spiller blir taklet unødvendig hardt eller stygt. Innerst inne vet man at det innebærer suspensjoner, skader og bøter i all flerfoldighet. Men så lenge det forekommer i en kamp hvor man er en såkalt 'nøytral' supporter er det helt i orden.

1. Chile-Italia, VM 1962

En av de verste episodene verdensfotballen noensinne har sett er fra VM i 1962. Vertsnasjonen Chile tar imot Italia, og allerede etter fem minutter braker det løs. Kampen har i etterkant blitt kalt 'The Battle of Santiago', inspirert av den mildt sagt sjokkerte reporteren fra BBC.



2. Kamerun-Argentina, VM 1994

Benjamin Massing er sikkert ukjent for de aller fleste. Men han er imidlertid husket for et tvilsomt rødt kort fra åpningskampen mot Argentina i VM i Italia 1990. Claudio Caniggia går på et fantastisk løp fra egen halvdel; blir forsøkt kvestet to ganger, før Massing slakter ham i det som er av historiens mest overlagte drapssforsøk.



3. Er ikke lett å være dommer

Av og til blir også dommere frustrert. Ja, dommere. Vanligvis er reaksjonen en usedvanlig lav list med en påfølgende myriade av gule og røde kort i alle retninger, men denne gangen hadde dommeren rett og slett fått nok. Og tok saken i egne hender. Etter å ha utvist spilleren. Hvis noen vet hvor og når dette er fra mottas det med takk!



4. Galskap fra Argentina

Latinske sjeler har som regel lett for å boble over. Men disse scenene fra Buenos Aires er vel litt i overkant? Det (for meg) ukjente motstanderlaget ser tilsynelatende ut til å feire seieren i det dommeren blåser av kampen. Boca Juniors-keeperen er ikke akkurat fornøyd med det, og hamrer løs på alt han ser - tett etterfulgt av et hinsides kaos.



5. Chelsea-Man Utd, Premier League, 2007

Etter fjorårets storkamp mellom Chelsea og Man Utd på Stamford Bridge skulle Patrice Evra og en rekke andre United-spillere ut på gressteppet for å varme ned. Etter en frustrert aften i London var ikke den franske backen akkurat mottakelig for rasistisk hets fra Chelsea banemannskap...



6. Bare for å ta den helt ut..

En samling av verdens verste taklinger og slåsskamper fra fotballens verden. Latterlig moro. Eller, unnskyld, herr Moral! Jeg mener, eh, tragisk.

Verdens dyreste fotballspiller?

I 1972 toppet Sir Elton John listene over hele verden med singelen ‘Rocket Man’ fra albumet Honky Châteu. Låten ble skrevet av engelskmannens samarbeidspartner Bernie Taupin, og beskriver en astronauts følelser i det han forlater familien for å reise til Mars. For mange er denne pop-balladen en eneste stor metafor på Sir Eltons grunnpreg i følelseslivet. For meg derimot, er det en surrealistisk, vakker og nærmest episk link til livshistorien om en kortvokst fotballspiller fra provinsen Santa Fe i nord-østlige Argentina.

Javier Alejandro Mascherano ble født 8. juni 1984, og har siden debuten for River Plate og det påfølgende U-20 VM i 2003 etablert seg som en verdensstjerne. Og det i ekte rakettfart. i 2004 vant midtbanekrigeren den argentinske eliteserien, noe som medførte kvalifikasjon til Sør-Amerikas svar på Champions League - Copa Libertadores. River tok seg helt til semi-finalen men måtte gi tapt for erkerivalen Boca Juniors på straffer.

Allerede på dette tidspunktet ble flere heftige bud fra klubber som Real Madrid og Deportivo de La Coruña fakset over til klubbkontoret i Buenos Aires, men ledelsen i River krevde i følge rapporter ‘altfor mye’ for den kommende stjernen. Etter prøve-VM i Tyskland 2005 skulle imidlertid Mascherano få sin etterlengte overgang, dog til Corinthians og brasiliansk Série A.

"Diego Maradona var klar i sitt valg: Javier Mascherano er den nye landslagskapteinen for Argentina"

Den 170 cm høye ‘rakettmannen’ fikk tidlig en krasjlanding i nabolandet. For etter kun ni kamper måtte Mascherano ut med skade, noe som holdt ham ute av spill i over et halvt år. I løpet av sommeren 2006 ble han linket med de fleste europeiske toppklubber, og selvom han selv ønsket seg til Barcelona skulle all spekulasjon vise seg å kulminere i tidenes transferoverraskelse.

For lille West Ham United sendte sjokkbølger utover hele fotballverden ved å signere både Mascherano og Carlos Tevez. Det var selvsagt ugler i mosen. Kia Joorochiban, en iransk businessmann med base i London, var på samme tidspunkt i ferd med å sluttføre overtakelsen av klubben gjennom det FTSE-registrerte selskapet Media Sports Investment (MSI). Det skulle vise seg at det samme selskapet eide rettighetene til spillerne (dette ble senere tilbakevist, og i etterkant av disputten viser det seg at det var Global Soccer Agencies og Mystere Services som faktisk eide spillerne).


Klubbkjøpet ble raskt lagt på is, men låneavtalen fra Corinthians for Mascherano og Tevez til West Ham ble derimot fullført. En uavhengig, FIFA-designert kommisjon igangsatte en etterforskning av omstendighetene rundt overgangen, noe som ikke akkurat forbedret tilværelsen til argentinerne i London. Mens spillerne råtnet på benk og reservelag skulle West Ham under ledelsen av Alan Pardew synke helt ned til nedrykkssonen.

Store spørsmålstegn ble stilt ovenfor Joorochiban og West Ham, mens andre klubber med delikat griskhet fulgte situasjonen tett. Mascherano hadde det svært tøft i sitt nye hjemland, og landslagssamlingene med Argentina fremsto derfor mer og mer som et eneste stort fristed for ham. Siden OL-gullet i 2004 med U23-troppen og sølvmedaljen i Copa América senere det året har Mascherano stort sett vært fast på midtbanen for A-landslaget. Under VM i Tyskland 2006 spilte han hvert eneste minutt, og ble i likhet med de overnevnte turneringene kåret til landets beste spiller.

På tampen av sommeren 2006 mottok West Ham et lånetilbud fra Liverpool, men i henhold til FIFA-reglementet kunne overgangen ikke gjennomføres ettersom ‘en spiller kan ikke spille for mer enn to klubber i hvert kalenderår’. De røde bestemte seg for å prøve på nytt rett før transfer deadline 31. januar 2007, og denne gangen ble søknaden godtatt av FIFA.

"Mascherano har kostet svimlende 1 340 000 000 milliarder norske kroner i sum for alle involverte parter"

Mascherano har siden spilt seg inn på Liverpools midtbane, og er for mange verdens beste defensive anker. Etter at Diego Maradona tok over sjefsstolen for det argentinske landslaget har Mascherano også blitt valgt som kaptein, noe som testamenterer rakettkarrieren til 24-åringen fra Santa Fe.

Et annet interessant faktum er at Mascherano sannsynligvis er verdens dyreste fotballspiller etter at West Ham ble funnet skyldig under B13-paragrafen i Premier Leagues regelverk - en paragraf som omfatter ulovligheten rund tredjeparts-eierskap. Ikke bare måtte klubben betale 60 millioner kroner i bot, men i etterkant av dommen blir West Ham nå også saksøkt av Sheffield United, Wigan og Reading etter at de holdt seg med sterk medvirkning av en spiller uten lovlig lisens (Carlos Tevez).

Skulle de tre klubbene lykkes med erstatningskravet må The Hammers ut med drøye milliarden i kompensasjonsutbetalinger, noe som med stor sikkerhet sender West Ham ned flerfoldige divisjoner ettersom eierne aldri kommer til å klare et slikt krav. Legger man så til de 200 millionene som Liverpool betalte til Global Soccer Agencies og Mystere Services for Mascherano, i tillegg til de 80 millionene fra overgangen til Corinthians og West Hams opprinnelige bot, ender man opp med en totalsum på svimlende 1 340 000 000 NOK.

Inntil 5. november i år har Sir Elton John alltid hatt en sterk relasjon til fotballen med sitt livslange engasjement i Watford, men det er selvsagt utenkelig at den legendariske musikeren skulle ha dedisert låten sin som moralsk støtte for klubbens heistilværelse nedover det engelske divisjonssystemet. Javier Mascherano er og blir en av verdens fremste utøvere av spillet vi alle elsker, og vil for alltid bli husket som fotballens ‘Rocket Man’. Amen.

Frykten er stor. For stor.

Det er slitsomt å leve i frykt. Veldig, veldig slitsomt. Enkelte bærer voldsalarm til enhver tid, mens andre stenger seg inne og avslutter all kontakt med omverdenen. Før man vet ordet av det blir man desillusjonert og mister grepet både i forhold til generell livsførsel og glød. Det er et brutalt liv å leve, hvilket er spesielt merkbart i høytider og fellsferier. Aller verst er det i julen. Med et altfor tettpakket kampprogam og overhengende fare for poengtap.

Liverpool har slitt i november de siste årene. Blant supporterne er måneden populært bare refert til som «Black November». Og helvetesmåneden startet på verst tenkelige måte med det smått utrolige første ligatapet borte mot Tottenham. Selvom ranet på White Hart Lane overgikk rekorden fra 2006, både i omfang og elendighet, var det fortsatt det mest positive tapet undertegnede har fått med seg på svært lenge. For sjeldent har Liverpool levert en såpass god forestilling og reist hjem tomhendt.

Men så kom slaget under beltestedet. Eller, for å ta den helt ut - kastreringen av innholdet under beltestedet: nemlig hjemmekampen mot Atlético Madrid i Champions League. Etter å ha produsert tidenes sesongstart i Premier League, og dermed manifistert intensjonen om å vinne klubbens 19. ligamesterskap, gikk de røde fra vondt til verre. For det Liverpool leverte hjemme mot spanjolene var direkte avskyelig. En full Erik Meijer hadde gjort det bedre på topp.

På lørdag kjørte Liverpool ventelig over et stakkarslig West Bromwich Albion på Anfield med 3-0, og nå venter det en rekke tøffe kamper som Rafa Benítez’ menn på det berømmelige papiret ‘bør vinne’. Og det er her frykten kommer inn. Det finnes ikke noe som er mer fryktinngytende enn dette scenario.

Ligacup-kampen borte mot Spurs i morgen blir en farse, med en rekke unggutter i startelleveren. Men det betyr ingenting å ryke ut av Englands svar på UEFA Cupen. Det er kun Premier League som har en verdi, og bortekampen mot Bolton til helgen skremmer vettet av meg. Sist seier på Reebok Stadium kom riktignok i fjor (1-3), men man må helt tilbake til 2002 for å finne de andre tre poengene i Lancashire.

Årets utgave av Liverpool ser formidabel ut, med topp konkurranse på samtlige plasser. Seier mot både Chelsea og Manchester United bekrefter dette, selvom det nå tilhører fortiden. For det er først nå det hele begynner. Bolton, Fulham, West Ham, Blackburn og Hull kommer alle til å gi absolutt alt mot de røde. Og ser man på de siste 19 årene vil det garantert komme et tap eller to i denne perioden. Det samme gjelder for uavgjort.

Klarer Liverpool å komme seg gjennom disse fem kampene med 13 poeng er iallfall jeg fornøyd. Bolton og Blackburn lukter uavgjort, mens resten av kampene vinnes på Anfield. Kommer det et tap derimot er nok tittelhåpet ute, spesielt med lokomotivet Chelsea på toppen av tabellen. Derfor blir disse kampene altfor nervepirrende, og vil gå (som en konsekvens) på bekostning av helse og velvære.

Det er jo lov til å drømme om 15 poeng i tillegg til avansement og gruppeseier i Champions League. Men erfaring tilsier at dét er overambisiøst. Allikevel er det viktig å understreke at Liverpool har spilt uten Fernando Torres i de siste fem kampene, så vel som det faktum at Robbie Keane har begynt å score.

Det kan bli hyggelig fremover. Eller fryktelig, fryktelig skuffende. Kun én ting er sikkert - det er at jeg fra denne dato kommer til å leve i frykt frem mot juletider. Jeg har foreløpig ikke mottatt noen indikasjoner på at frykten vil avta utover 2009 heller. Klippet nedenfor er fra Liverpools bortekamp mot Reading i fjor. Selvom de røde var absolutt det beste laget ble det et stygt 3-1 tap, noe som skulle vise seg å være utslagsgivende for resten av sesongen.

Kevin Davies - come and kill me.

The visionary Wenger

For the best part of a decade the almost impossible task of replacing Sir Alex Ferguson has been the elephant in the boardroom at Manchester United, though over the next few years the directors at Arsenal will be faced with an even bigger, omnipresent, beast. In some respects finding a successor for Arsene Wenger will be even more difficult.



Although admittedly in the doldrums, United were still regarded as one of the world’s leading clubs when Ferguson took over 22 years ago, with a thriving heritage, fan-base and stadium just waiting for the team to catch up, whereas Wenger is almost single-handedly responsible for Arsenal’s current status. 

The club had enjoyed considerable success in the past of course, dominating domestic football in the 1930s, the early 1970s and for a brief period under George Graham at the start of the 1990s, though have never before been so universally admired as the guardians of the beautiful game, nor enjoyed such world-class facilities underpinned by a brilliant business plan.

The visionary Wenger has remodeled the club from top to bottom, both on and off the pitch, and as a result Arsenal have so much more to lose.

Like his great rival at Old Trafford, Wenger has earned the right to choose his own departure date – with no-one seriously suggesting his position is under threat despite a barren spell of three years without a trophy that could easily stretch to four and beyond – but this element of self-selection will not necessarily make the process more straightforward. 



It is in the nature of all managers, particularly the most successful, to continually set themselves one more challenge, just one additional trophy for the collection and a few further players to develop. For a while it looked as if Ferguson had fallen into the trap of going on too long and Wenger could easily do the same, leaving his successor to take over from a position of weakness, unlike current the situation at United, who continue to go from strength to strength.

As they search for potential candidates Arsenal also have far fewer Wenger-schooled acolytes to call upon than United, who have provided one-fifth of the Premier League’s managers. Bryan Robson may have fallen off the radar but at various different times Roy Keane, Mark Hughes, Paul Ince and Steve Bruce have all appeared as plausible successors to Ferguson, which should come as no great surprise as they all played in what remains the favourite of all his teams, the 1994 Double Winners. By contrast, Tony Adams is the only former Arsenal player managing in the Premier League, and in his brief spell at Portsmouth he has yet to win a single point.



Wenger’s failure to inspire many of his players to successful managerial careers is something of a curiosity which could be explained by his love of free-spirited individuals, as the list of protégés is surprisingly small. David Platt’s time in charge of Nottingham Forest and the England Under-21s was an unmitigated disaster and Dennis Bergkamp has just begun working with the youth teams at Ajax, leaving Dynamo Kiev’s assistant manager Oleg Luzhny as the former Wenger player with the greatest managerial experience. And the former Ukrainian international is hardly a plausible candidate to replace him.



Wenger toyed with the idea of adding Paul Le Guen, the former Lyons coach, to his staff before the Frenchman did his best to ruin his reputation by moving to Glasgow Rangers, though his failure to do so means that the next manager will come from outside the club. Given Arsenal’s reputation for attacking football the next generation of Dutch coaches, such as Frank Rijkaard and Marco Van Basten, could come into consideration, while an outside bet would be the Anglo-phile Slaven Bilic if he continues his good work with Croatia. 



Arsenal’s recruitment record will not inspire much confidence amongst their fans however, as they are still operating without a director of football 18 months after the departure of David Dein and a six-month long search for a chief executive to replace Keith Edelman has led to nothing. 

In addition to the commitment of lifelong-servant Ken Friar, the club secretary, Arsenal’s ability to remain competitive in such circumstances owes a great deal to Wenger’s work-rate all-round influence, providing further examples of why he will be impossible to replace. 



For all their current problems Arsenal fans should cherish Wenger while they can. And for the rest of us, hopefully we'll witness the following scenes tomorrow at The Emirates when Arsenal welcome Manchester United (kick off 13.45, Canal+ Sport 1).

Daylight robbery

Hip, hip, Harry hooray! Finally we have discovered what was wrong with Tottenham. It was not the cash-conscious chairman, his over-confident sporting director, or the too young, too inexperienced squads they put together. It was the absence of an arm-round-the-shoulder-and-tell-it-like-it-is manager. If only Spurs had snared Harry Redknapp a couple of years back - they would be in the Champions League by now.

Amazing the difference a few results make. A win over Bolton last Sunday; thrilling - if fundamentally messy - recovery against Arsenal; three points extracted from the erstwhile League leaders. Suddenly all is well in the wonderful world of White Hart Lane and we can sit back and admire as Tottenham shoot up the table.

Perhaps the greatest commodity Redknapp has brought to White Hart Lane is good fortune. His team should not just have been beaten here, they should have been destroyed. Ahead through a third-minute Dirk Kuyt goal, Liverpool spurned enough chances to win a month's worth of matches then removed themselves from the top of the Premier League table with a Jamie Carragher own goal - his third for Tottenham.

As the fourth official signalled added time, Spurs found a winner, Roman Pavlyuchenko converting after Darren Bent turned a Pepe Reina save back to him. For the second time in four days Redknapp jumped up in disbelief. It was not grand larceny, but it was fairly close.

'We rode our luck a bit,' Redknapp said, 'I've just got in amongst them, talked to them, encouraged them। I've always said that life is about confidence. I'm going to play golf in the morning - if I get on that 1st tee and hit a crap shot chances are I'll have a bad round. If I hit a good one...'

Did Redknapp deserve credit for the turnaround? 'Could be,' said Rafa Benítez, his undefeated start to the season at an end. 'But if you analyse the last two games sometimes you need luck. I think it was a game that easily could have been 0-4 at 60 minutes.'

They are not great fans of corporate responsibility in the Tottenham boardroom; much happier with naked revisionism. From Saturday's sacking of Juande Ramos to Wednesday's glee at the 4-4 draw with Arsenal, 'the ultimate failure of our dealings in this summer's transfer window' that Daniel Levy described in an open letter to the supporters had transformed into the chairman questioning whether 'recruitment [had] been a problem. You've seen in the last two games how things have changed'.

Meanwhile, the new manager took a scalpel to his line up - Ledley King's knee deemed strong enough to change the centre-back pairing for an 11th time in 15 games, while allowing Alan Hutton to be culled at right-back. Bent and Jamie O'Hara started, but Jermaine Jenas was lost to injury in the warm-up. The formation remained cautious, Luka Modric flitting between his striker and four more midfielders.

Returning to rotating ways, Benítez made five changes to return to the team that won so impressively at Stamford Bridge six days previously. They took the lead even more rapidly than on their last visit to London. An Alvaro Arbeloa throw-in was gathered by Robbie Keane, who shuffled around King then touched it back to Kuyt. At an angle from which most would cross, the Dutchman went for the net, leathering in his fifth goal in seven matches past Heurelho Gomes. By the fifth minute the lead almost doubled as Steven Gerrard propelled free- and corner-kicks at the six-yard box. The first was unconvincingly punched away by Gomes, while Bent watched the second ricochet from his legs off the near post.

Where Liverpool were sharp and precise, Spurs were dull and ragged. With precious little to excite them the Lane grew irritated at any attempts to retain possession in their own half. Liverpool were more accomplished at such devices anyway, teasing up the frustration levels between creating further scoring opportunities. Gerrard skewed one effort wide; the half-heartedly booed Keane saw another charged down. When Modric finally found the target, Reina reacted well.

"Tell him to just f**king run about,'" he said.

At half-time Redknapp attempted a tactical overhaul, exchanging Hutton for the listless Benoît Assou-Ekotto and adding Pavlyuchenko up front. It was far from subtle stuff. 'Roman's got an interpreter, I just said to him, "Tell him to just f**king run about,'" he said.

Though the Russian drifted a snap- shot past Reina's post, Liverpool soon returned to the fore. Gerrard struck post (via King's arm and Gomes' fingers) then bar with a finely measured chip. Kuyt put a free shot wide of one post, Xabi Alonso directed a free header wide of the other.

As Liverpool threatened a rout, Redknapp's men went long ball to find an undeserved equaliser. Still adjusting to Ryan Babel's unusual introduction at centre-forward, the visitors ceded a corner. David Bentley delivered and Carragher folded under pressure from King, heading into his own net.

The defender has now scored as many goals for Tottenham as he has managed in the League for Liverpool. In dire need of a regular scorer, Spurs have found one in the strangest place. When Pavlyuchenko gave them a winner they had found three points in an even stranger one. The only difference here for Liverpool, however, was that this defeat tells one gigantic lie.

Hva er tidenes beste mål i Premier Leagues historie?

David Bentleys mål mot Arsenal var ganske fantastisk, og helt sikkert bra nok til å forevige seg i britisk fotballshistorie (beklager, Matt Taylor - men dette var bedre utført). Bare det faktum at han åpnet scoringsballet i 4-4 kampen borte mot erkerivalene skulle vært nok, men den tidligere Gunners-spilleren smalt ballen direkte i mål fra over 45 meter. Og det fortjener selvsagt honnør. Men er det godt nok til å snike seg inn på denne svært uhøytidlige listen over de 10 beste målene i Premier Leagues historie?

Er du enig? Savner du en spesiell scoring? Jeg vil høre hva dere mener! Se målene nedenfor og legg igjen kommentar.

Paolo Di Canio (WEST HAM UNITED v Wimbledon, 1999-2000)

Gode, gamle Trevor Sinclair brenner inn en diagonalball nede ved dørlinja på høyresiden - der venter en spøkelsesaktig Di Caio som på svært nonchalant vis saksesparker kula i mål. Simpelthen rått fra italieneren.



David Beckham (Wimbledon v MANCHESTER UNITED, 1996-97)

På dette tidspunktet i karrieren var Beckham kun en av flere unggutter som fikk sine sjanser på førstelaget i ny og ne. Men etter dette målet fra motsatt banehalvdel fikk han status som superstjerne - og det på rekordtid.



Thierry Henry (ARSENAL v Manchester United, 2000-01)

Giftige verdensstjerner har evnen til å snu en kamp i løpet av et tidelssekund. Her sikrer Thierry Henry seieren i hatkampen mot Manchester United med en kanon fra drøye 30 meter. Klasse. Pur klasse.



Tony Yeboah (LEEDS UNITED v Liverpool, 1995-96)

Alle husker vel den ghanesiske pluggen Anthony Yeboah? Vel, hvis ikke bør nok dette målet gi deg en pekepinn. For en volley! For en kraft! Ekstatiske scener fra Elland Road.



Eric Cantona (MANCHESTER UNITED v Sunderland, 1995-96)

Cantona mottar ballen utenfor sekstenmeteren; kikker rundt seg og lobber ballen lekkert over Lionel Perez i Sunderland-buret. Lagkameratene går amok, mens helten selv tar det tilsynelatende piano. Magisk.



Cristiano Ronaldo (MANCHESTER UNITED v Portsmouth, 2007-08)

Det er vanskelig å beskrive dette frisparkmålet fra Cristiano Ronaldo. På en eller annen mystisk måte vipper portugiseren ballen over muren og under tverrliggeren med skremmende presisjon og kraft. Stakkars arme David James.



Wayne Rooney (MANCHESTER UNITED v Newcastle, 2005-2006)

Enkelte spillere tenker bare på én ting. Nemlig å få ballen i mål uten videre anstrengelse. Ballen blir klarert vekk fra Newcastle-forsvaret, som til gjengjeld får en hamrende volley rett i fleisen. Kontant fra unggutten.



Matt Le Tissier (SOUTHAMPTON v Newcastle United, 1993-94)

Tre ord: Matt. Le. Tissier.



Dennis Bergkamp (Newcastle United v ARSENAL, 2001-02)

Tilstedeværelsen av tre Newcastle-forsvarere har ingenting å si for det angripende lag, noe Dennis Bergkamp bekrefter her (såvel som resten av spissene i Premier League siden starten i 1992) med en av tidenes vakreste prestasjoner. Hollenderen flikker ballen med utsiden av venstrefoten - forbi den svimle trioen - og rett i mål.



Dalian Atkinson (Wimbledon v ASTON VILLA, 1992-93)

Hvem? Dalian Atkinson. Hvor? Selhurst Park. Hva? Episk fotball, nærmest Maradona-esque.

Reisebrev fra Madrid

Kl. 20:14. Mørket har lagt seg over Madrid. Gatene er stappfulle. Stemningen intens. Den stjerneklare himmelen vokter over menneskehavet, mens lukten fra de mange titalls tapasbarer brer seg langs de mektige bygningene fra barokkens tid. Det er snart november, men fortsatt mildt i luften. Både jakke og lue er overflødig i Spanias hovedstad. Støynivået er neppe nabovennlig. Men det gjør ingenting i den sør-vestlige delen av byen. Det er nemlig kveldskamp på Vicente Calderón, og Atlético Madrid tar imot gruppefavoritten Liverpool i Champions League.

Kl. 20:21. Jeg skulle gjerne hatt mer tid. Men jeg har nettopp høyre-venstre-fintet meg gjennom en t-bane fylt til randen i godt over 40 minutter, og nå gjenstår det bare å karre seg gjennom folkemengden for å nå frem til kontakten min utenfor Piramídes-stasjonen. Det må være flere tusen mennesker her, og jeg kan skimte stadion omtrent 500 meter bortenfor. Herregud, for et bråk!

Billettløs og stresset

Kl. 20:35. Endelig! Bare 10 minutter før avspark holder jeg billetten i hånda. En Real Madrid-supporter jeg kjenner fra London hadde klart å få tak i et edelt eksemplar gjennom hundrevis av telefonsamtaler og vaskeekte dealing. 90 euro blakkere og et par gram tynnere klarte jeg å komme frem til selveste Vicente Calderón. Det så majestetisk ut, nesten litt skremmende.

Kl. 20:43. Spansk opprørspoliti skriker ut ordre, mens et par hjemmesupportere blir lagt i bakken. Hvor er inngangen min? Jeg kjenner svetten renne nedover den godt gjemte Liverpool-drakten under genseren. Det er umulig å løpe. Det er nesten umulig å puste. Jeg blir klemt inn mot politihestene. Jeg bretter billetten og legger den i venstre knyttneve. I bakgrunnen hører jeg speaker introdusere lagene på banen. Jubelen er ekstrem.

Home alone

Kl. 20:45. På plass! For et fantastisk skue! Jeg sitter som den eneste Liverpool-tilhengeren blant 55 000 ekstatiske hjemmesupportere - rett over VIP-tribunen, litt til venstre for midtsirkelen. Langt der nede ser jeg Rafaél Benítez reise seg fra benken. Fløyta er nettopp gått. Jeg klarte å finne inngang nummer 5 takket være de tilreisende vaktene fra Anfield, og nå var humøret på topp! Selger de øl her? Nei, nei! Glem det! Come on you Reds!



Kl. 20.51. Det er ganske absurd å ikke sitte blant dine egne. Jeg gjorde det en gang på Upton Park, men dette var noe helt annet. Det var bare 60 meter bort til mine 3 000 rødkledde ekstrem-fundamentalistiske Liverpool-brødre, og ingenting kunne jeg gjøre for å markere min tilhørlighet. Heldigvis var karen ved siden av meg ganske vennlig, og jeg kom raskt i snakk med ham. ‘Vi liker Liverpool veldig godt her i Spania,’ sa han barmhjertig, ‘... men vi liker ikke at dere tok Torres i fra oss’, fortsatte han videre med kvessede tenner.

‘Flott’, tenkte jeg.

O’ glede!

Kl. 20.58. 0-1! Robbie Keane scorer! For en åpning på kveldens kamp! Det er helt stille på stadion, med det herlige unntak av scousernes mosh-pit feiring i det ene hjørnet. Publikum har allerede reist seg fra setet for å fordømme eget forsvar. Jeg sitter fortsatt. Hjertet pumper overstadig, mens hodet mitt holder på å sprekke. 0-1! Pipekonserten er vanvittig, og jeg merker at gleden treffer meg som en euforisk rus fra himmelen.


Kl. 21:14. Spanjolene er frustrerte. Iallfall alle her på Vicente Calderón utenom Benítez, Riera, Xabi Alonso, Alberoa og Reina. Torres smiler nok også på tribunehalvdelen under meg. Den vennlige-men-plutselig-aggressive-spanjolen ved siden av meg er faktisk ikke så ille som jeg trodde. Han forteller at Liverpool er godt likt i Spania på grunn av alle spanjolene og at Benitez er ønsket som landslagssjef. ‘Kanskje en vakker dag,’ svarer jeg nærmest hikstende.

Torres! Torres!

Kl. 21:56. Det er andreomgang. Liverpool-fansen synger Torres-sangen til stor glede og påfølgende applaus hos hjemmepublikummet. Den nye yndlingen heter Sergio Agüero, men El Niños fotballkunst vil aldri bli glemt her i byen. Det er litt kaldere i lufta nå. Og Atlético Madrid tar over mer og mer av spillet i hovedstaden, noe som ikke akkurat går ubemerket hen. Jeg føler meg som en liten og full dverg i en altfor stor og ukontrollerbar heksegryte.

Kl. 22.08. Nei, nei, nei! Simao utlikner etter at en feilposisjonert Alberoa gir Atletico fritt spillerom! Jeg sitter sementert til setet med hodet begravd i hendene. Stadion eksploderer! Med kun syv minutter igjen å spille har vi kastet vekk tre solide poeng. Og nå koker det virkelig! De bengalske lysene tennes overalt, mens fansen omfavner hverandre i ren ekstase.

Kl. 22.25. Kampen ender 1-1. Jeg har nettopp sett et Liverpool i toppslag gi vekk seieren til et hardtarbeidende hjemmelag med Sergio Agüero i spissen. Folkehavet strekker seg mot utgangene, mens Liverpool-fansen omringes av opprørspoliti. Jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Kona sitter med en (for henne totalt ukjent) kompis på andre siden av byen. Dritforbanna. Og med feber. Men det gjør ingenting. For mens jeg vandrer nærmest planløst ned trappen ser jeg opp på mine fraseparerte medsupportere som holder skjerfene sine høyt over hodet. You’ll never walk alone. Magisk.

Jeg er plutselig hjemme.
Igjen.

The best half-time talk ever.

Upon request from my many international friends and colleagues, I've decided to publish at least one little story in English. Now, after having lived in Britain for about foreverish, I truly miss the very excellent actor Ricky Tomlinson, whose character Mike Bassett changed the way I look at humour for the rest of my life. This clip is taken from the movie 'Mike Bassett England Manager', where the manager find himself under intense media scrutiny as his team trails Mexico by two goals to nil in Brazil. Forget about any half-time rants you've ever heard of - this is a real bollocking. Beautiful. Bold. Beloved by football fans worldwide.

I like.

Elleville parodier

Det er alltid gøy med parodier av velkjente mennesker. Denne karen her klarer å kopiere Steven Gerrard, Jamie Carragher, Michael Owen og Rafaél Benítez nærmest helt perfekt. Vanvittig bra.

Klikk på linken her og sjekk det ut.

Back to reality

Til helgen er det full rulle med engelsk fotball igjen etter et altfor langt avbrekk med skadeutsatt landslagsfotball over hele verden. Skadeutsatt for spillerne altså, og ikke tilskuerne. Selvom 0-0 kampen mellom Luxembourg og Moldova grenset til det skadelige da jeg så den i opptak i går kveld.

Det er ikke rart at trenere over hele Europa fordømmer internasjonal fotball. Gang på gang kommer spillerne hjem med småskader. Stoke Citys senegalesiske trio Salif Diao, Ibrahima Sonko og Abdoulaye Faye ble alle angrepet av en hel stadion da Senegal kun klarte 1-1 hjemme mot Gambia i helgen, og dermed mistet muligheten til å kvalifisere seg til VM i Sør-Afrika 2010. I fire timer var spillerne fanget i garderoben mens supporterne hamret løs på alt og alle. Potters-sjef Tony Pulis er sikkert meget fornøyd.

Klippet nedenfor er tatt utenfor landslagets hjemmebane i hovedstaden Dakar.

Luiz-Felipe Scolari er mildt sagt forbannet over at landslagsopphold med både Tsjekkia og England har forårsaket skader på en rekke sentrale spillere. Petr Cech måtte ut med lyskestrekk under 2-1 tapet mot Polen i helgen, mens John Terry og Ashley Cole begge forverret sine respektive skader på treningsfeltet. Også Michael Ballack er ute etter å ha fått et hofteproblem i Tysklands 2-1 seier mot Russland.

Robinho har også meldt seg ut av helgens kamper grunnet en strekk, noe som får Mark Hughes til å se rødt. Brasilianeren måtte kaste inn håndkleet etter kun 63 minutters spill i 0-0 kampen mot Colombia. Verre er det for Arséne Wenger og Arsenal som også sitter forbannet på gjerdet. Cesc Fabrégas fikk nemlig knust nesen sin i midtuka, og hvis det krever operasjon ser man på omtrent to uker på sidelinjen.

Rafael Benítez vil være foruten Fernando Torres og Ryan Babel mot henholdsvis Wigan og Atlético Madrid. Begge er ute i omtrent 10-15 dager etter å ha skadet seg i går kveld. Torres er knust over skaden han fikk etter 17 minutters spill i 1-2 seieren mot Belgia, og vil nå miste kampen mot sitt kjære Atlético Madrid, i tillegg til kampene mot Wigan, Portsmouth og Chelsea. En sen takling fra Morten Gamst Pedersen gjorde at Babel måtte kaste inn håndkleet i Nederlands 0-1 seier på Ullevaal.



PREVIEW: Premier League

Lørdag, 18. oktober

Helgens Premier League-runde sparkes i gang på Teesside, i det Middlesbrough tar i mot ligaleder Chelsea kl. 13:45. Hjemmelaget har en nærmest skadefri tropp, men vil nok savne Emmanuel Pogatetz i midtforsvaret. Østerrikeren er suspendert etter det direkte røde kortet han fikk i kampen mot Man Utd for et par uker siden. De blåkledde bør ikke ha nevneverdige problemer med å slå Gareth Southgates menn, men hjemmelaget kommer til å overraske ved å rane til seg et poeng.

Middlesbrough-Chelsea, 1-1

Kl. 16:00 er det hele fem kamper som skal spilles, med den klassiske godbiten Arsenal-Everton som et absolutt høydepunkt. Toffees-sjef David Moyes fikk nettopp servert en ny fem-års kontrakt på Goodison Park, og kommer til å bruke mye av denne positive energien inn mot kampen. Arsenal har vært svært ujevne så langt i år, men skal normalt ikke avgi poeng hjemme mot et Everton-lag som har slitt verre enn da Danny Cadamarteri fikk starte fotballkamper.

Arsenal-Everton, 3-0

John Carews Aston Villa får besøk av et Portsmouth-lag på full fart mot toppform. Etter det pinlige 6-0 tapet borte mot Man City har ‘arry Redknapp fått spissduoen Jermain Defoe og Peter Crouch i gang, og nå kan man nærmest forvente et mål eller to på Villa Park fra fotballens knoll og tott. Villa ble rundspilt av Chelsea sist, men kommer til å vise tenner foran et høytflyvende hjemmepublikum.

Aston Villa-Portsmouth, 2-2

På Reebok Stadium er det duket for ilddåp. Blackburn Rovers-sjef Paul Ince skal nemlig gjennom sitt aller første Lancashire-derby borte mot Bolton. Disse kampene har som oftest bikket begge veier, men det er fortsatt Rovers som ser sterkest ut. Dette vil bli et tett oppgjør med mange kort, men Morten Gamst Pedersen og co. går seierende ut av duellen.

Bolton-Blackburn, 1-2

Brede Hangeland har fått kjørt seg på tur med Norge i løpet av den siste uka. I midtforsvaret for Fulham er det nok enda verre. Klubben har slitt i åpningen av årets sesong og manager Roy Hodgson trenger snart en overbevisende seier. Roy Keanes Sunderland er motstanderen på Craven Cottage, som knuser hjemmelaget på tur.

Fulham-Sunderland, 1-4

Liverpool har hatt tidenes sesongstart. Det har ikke Wigan. Selv uten Fernando Torres vil Liverpool registrere sin første seier mot Steve Bruce under Rafael Benìtez. Steven Gerrard er i knallform og en viss Robbie Keane ønsker å melde seg inn i glansbildealbumet på the Kop. Wigan mangler egyptiske Amr Zaki, men stiller riktignok med bulldoseren Emile Heskey. Allikevel, langt fra godt nok til å kunne tufte et sultent Liverpool på Anfield.

Liverpool-Wigan, 2-0

Det er Man Utd som har fått fjæren i hatten denne runden med direktesendt hjemmekamp mot kasteballen West Brom kl. 18:30. Gary Megsons gutter har åpnet hederlig, men vil ha null og niks å komme med mot de regjerende mesterne på Old Trafford. Rooney fortsetter scoringsformen mens Ronaldo blir skadet.

Man Utd-West Brom, 4-0

Søndagen gir oss to flotte kamper. Den første er mellom topplaget (!) Hull og Gianfranco Zolas West Ham kl. 17:00. Italieneren har fått en flott start i sjefsstolen, men vil nok få en skikkelig utfordring her. Phil Browns menn ligger nemlig på en tredjeplass på tabellen, og kommer aldri til å la West Ham bare komme og hente poengene gratis. God, velspilt kamp.

Søndag, 19. oktober

Hull-West Ham, 1-2

Den andre kampen vil muligens ødelegge trenerkarrieren til Juande Ramos og Gus Poyet, i det Tottenham reiser til Britannia Stadium for å møte Stoke City. Hjemmelaget har begynt sesongen greit, og bør kunne hamle opp med et fryktelig svakt Spurs-lag på jumboplass. Man lurer jo selvsagt på når dette skal snu for arme Tottenham, men det blir neppe uten et managerskifte.

Stoke-Tottenham, 1-0

Mandag, 20. oktober

Rundens aller siste kamp får vi på mandagskvelden. Og hvilken kamp det er! Joe Kinnears merkelige Newcastle møter Mark Hughes’ mektige Man City. Alles øyne peker mot en enkel borteseier her, men Kinnear drar frem nok et banneord og fremprovoserer et sårt trengt uavgjortresultat på St. James’ Park.

Newcastle-Man City, 1-1

"I'm the Liverpool star those bitches are loving"

Denne saken er visst et par måneder gammel, men jeg bare måtte ta tråden opp igjen. Det viser seg nemlig slik at Liverpools Ryan Babel visstnok er en habil rapper! Sjekk ut klippet selv hvor den nederlandske angrepsspilleren kommer med sitt lyriske oppgulp.

Ettersom det rappes på morsspråket har jeg funnet frem en engelsk oversettelse fra The Daily Mirror, som følgelig har melket denne saken ut av en annen verden. Takk til Dag Langerød ved Nettavisen som gravde frem denne relativt sensasjonelle nyheten. Word.

Babels vers:

Rapping is my hobby
Rappers don’t want trouble
I'm the Liverpool star those bitches are loving
I know what time it is - I've just bought a new watch
I’ll give you a punchline: eight seconds, you’ll be knocked down
Towel in the ring
My family in the V.I.P
No caviar for us, Surinamers eat chicken
Ya'll know nothing: this is the Premier League
Representing the G
You can see this n***a with number 19
Ya'll can f*** off, I f*** with a whole team
Ya'll can talk, but you don’t get anything with it
Ya'll can't be like me, my status is too high
If rappers come to close, I have to take space
People watch YouTube to learn my actions
I have those skills, try some tricks
I was a poor n***a
Now I make f***ing money
I went from the Euro to the English pound
I put money in my pocket, now I spend money on nothing
I like it this way, I'm sure you like it
If somebody want beef, well come on
I like it with some pepper, homie
I'm sure in my life
Give me the f***ing ball, you lose both legs
And now my competition is past
If you hate me because of that, I say you’re right
If I was you, I would hate me too
I have the s**t homie
I can’t even spend all my money
Keep your daughter in sight. or you will be my family
I’ll take your daughter and let her make clean
101 Barz - this is the first time but I came hard!
I came alone, I don't have a back-up
I came because I mean it
Check it

Pass opp for Nederland

En av de største overraskelsene under sommerens EM-sluttspill i Østerrike/Sveits var Marco van Bastens Nederland. Anført av Wesley Sneijder feide de oransjekledde over solid motstand i dødens gruppe, med 4-1 og 3-0 mot henholdsvis Italia og Frankrike.

I kveld er Norge motstanderen på Ullevaal. Og det kan se ut til å bli litt av en utfordring. I alle fall hvis man tar en titt på maktforestillingen nedenfor. Ai. Ai. Ai.

Heia Norge!

Godt jobbet, UEFA!

Det er utrolig. Nesten morbid. Neste uke reiser jeg til Madrid for å overvære Liverpools tøffe bortekamp mot Atlético Madrid på Vicente Calderón. Eller, det trodde jeg i alle fall inntil i dag. Med billetter, leilighet og fly allerede booket så jeg virkelig frem til det som sannsynligvis vil bli et klasseoppgjør i gruppe D i Champions League.

Men så bestemte UEFA å implementere tidenes hardeste straff for et klubblag. Grunnet rasisme og vold under kampen mot Marseille for nøyaktig to uker siden må Atlético Madrid spille sine kamper på nøytral bane - 300 kilometer vekk fra den spanske hovedstaden.

Og dette kom i dag, bare åtte dager før kampen skulle sparkes i gang. Over 3 000 Liverpool-fans har allerede booket flybilletter og hotell, og må nå se seg nødt til å betale enda mer for ytterligere reise til en hittil ukjent destinasjon. Hva er det UEFA tror? At Atlético-fansen blir mindre rasistiske på en annen stadion?

Så nå kommer 50 000 illsinte Atlético-fans til å reise sammen med 3-5 000 illsinte og svært berusede Liverpool-fanatikere på toget ned til en annen by hvor, selvsagt, horder av rivaliserende spanske fans venter på å gjøre blodbadet komplett. I Madrid vil politiet og myndighetene ha kontroll under sedvanlige omstendigheter, men dette har bare forverret situasjonen til et uholdbart nivå.

Vel, vel. Jeg får pakke rumpetaska og lenke kona med håndjern til den venstre armen min. Håper jeg unngår slike scener som i klippet nedenfor - tatt fra gatene i Madrid før UEFA Cup-kampen mellom Atlético Madrid og Aberdeen i 2007.

Vrakgodset Gerrard

Steven Gerrard bør i følge engelsk riksmedia vrakes fra startoppstillingen til England borte mot Hviterussland i morgen kveld. Den urokkelige konstellasjonen bestående av Gareth Barry og Frank Lampard på sentral midtbane i et 4-1-3-2-system, flankert av Joe Cole og Theo Walcott på henholdsvis venstre- og høyresiden, skal visst være udiskutabel for den rynkete italieneren.

Liverpools kaptein klarer simpelthen ikke å reprodusere noe i nærheten av de storslåtte forestillingene han leverer for klubblaget dag ut og dag inn. Enkelte hevder han ikke lar seg kombinere med Frank Lampard, mens andre mener Gerrard heller bør akseptere en fremskutt rolle på venstresiden. Og det er skremmende.

For hvem er egentlig Steven Gerrard? Jo, det stemmer det. Han er verdens beste fotballspiller. Mens Rafa Benítez er en taktisk mester på å dra ut makspotensialet hans hver eneste gang, vil Capello aldri kunne få oppleve Gerrard som det han vitterlig er - verdens beste fotballspiller.

Gerrard elsker å være involvert i det grunnleggende spillet hvor momentum bygges opp bakfra gjennom såkalt 'possession-play'. Han henter ball, sender videre, skaffer seg rom, avleverer, setter fart, avslutter. Pang. Mål. Det er dødelig effektivt og farlig vakkert. Dessverre for England lar det seg ikke gjøre på Wembley. Og grunnen er såre enkel.

Der hvor Gerrard vanligvis ville ha plukket opp ball, eller kommet på løp, finner man som oftest enten Lampard eller Rooney. Sistnevnte trekker lengre og lengre inn i banen for å dra med seg forsvarere, mens Chelsea-maestroen stuper inn i et eneste hav av rom. Det hjelper heller ikke at Emile Heskey også har en tendens til å drifte ut mot kantene. På denne måten blir rommene hvor Gerrard er best kontinuerlig blokkert.

I tillegg får Gerrard også et defensivt ansvar, noe som selvsagt hemmer ham offensivt. Det skjer aldri i Liverpool hvor Javier Mascherano eller Xabi Alonso som oftest feier gulvet. Dirk Kuyt opprettholder bredde, mens Albert Riera eller Ryan Babel gjør det samme på venstre. Fernando Torres ligger som oftest på sisteforsvarer, akkompagnert av Robbie Keanes diagonalløp. Alt er lagt opp slik at Gerrard nærmest får en fri rolle. Og der er han best i verden.

Kanskje det er en umulighet for England. Men så lenge det taktiske opplegget fortsetter i samme stim vil de tre løvene aldri få bitt fra seg. For England trenger Gerrard, og ikke motsatt.

PS: Klikk her for Steven Gerrards pressekonferanse før kampen mot Hviterussland.