'Oppmuntring' på sitt beste

I går forlot Roy Keane sjefsstolen i Sunderland. Og med det forsvant en av de mest kontroversielle managerne i britisk toppfotball. Det tilhører nemlig sjeldenhetene at dagens fotballpersonligheter snakker fra levra (med det selvfølgelige unntak av eks-kaptein William Gallas), noe som derfor gjør det hele noe bittersøtt. Jeg savner rett og slett gode, gamle managere som tør å si ifra. Nedenfor er to klipp som har gått rett inn i de digitale historiebøkene. To klipp som i løpet av minutter oppsummerer sjelen i britisk fotball. Sett deg godt til rette og nyt scenene fra engelsk andredivisjon i 1995.

Shrewsbury, April, 1995. Neil Warnock er sjef for Huddersfield Town, og håper på å sikre tittelen i engelsk andredivisjon med en relativt grei borteseier. Værgudene er ikke akkurat på de besøkendes side. Det høljer ned, og gressteppet ser ut som en eneste stor slagmark. Town ligger under 2-0 til pause, noe Warnock finner vanskelig å begripe.

Inne i garderoben møter spillerne en tirade av de sjeldne fra en meget opprørt sjef. Dette er personalpolitikk på sitt beste, eller verste - alt ettersom du ser det.

NB! Kameramannnen var tilstede for å dokumentere 'den store opprykksfesten', men fikk servert en verbal slakt som fotballsupportere over hele verden neppe har sett maken til. Fantastiske scener.



Leyton Orient, Februar, 1995. Dette var året da den sindige engelskmannen John Sitton tok over nedrykkskandidaten Leyton Orient. Laget lå helt nederst i divisjonen, og var under et ekstremt press fra både media og supportere. I pausen klikker det fullstendig for Sitton, som sparker (altså løser vedkommende fra kontrakten) en spiller i garderoben, og tilbyr seg å slåss mot resten av gjengen. Legendarisk.



Må bare ta med dette klippet også; tatt fra filmen Mike Bassett - England Manager. Ja, det er glimrende skuespill fra Ricky Tomlinson, men likeledes genialt.



PS: Sitter du på flere eksempler av managere som mister besinnelsen? Vennligst legg igjen en kommentar under!