Fenomenet Sjaktar Donetsk

Det skjedde mye i 1966. Dette var året da England ble verdensmestere i fotball på hjemmebane etter hat-trick av Geoff Hurst. Over Vest-Tyskland. Etter ekstraomganger. Dette var året da politisk krigføring ble ført både i Vietnam og i rommet. Den sovjetiske sonden 'Luna 10' ble skutt opp og inn i historiebøkene som den første kunstige satelitt i bane rundt månen. I musikkbransjen var det også opprør. John Lennon uttalte nemlig at 'Beatles var større enn Jesus', hvilket ikke akkurat gikk upåaktet hen i USA. Og i Argentina ble regjeringen utsatt for et militærkupp, det sjette på verdensbasis.

Men det aller største som skjedde dette året var fødselen av en liten gutt, Rinat Leonidovitsj Akhmetov, i gruvebyen Donetsk i sør-østlige Ukraina. Hvilken lykke for Tater-familien Akhmetov! Akk, hvilken lykke! Nå lurer du kanskje på hvorfor akkurat dette var det største øyeblikket i 1966? Vel, det var det vel strengt tatt ikke. Iallfall ikke for folk flest. Men for fotballklubben Sjaktar Donetsk var det større enn stort.

For den lille ukrainske gutten er nå Europas rikeste menneske med en personlig formue på over 31,1 milliarder USD (i følge de siste valutakursene blir det omtrent 1 600 996 932 billioner NOK), og har vært president for det ukrainske fotballfenomenet i Donetsk siden 1996.

Klubben har gått under en rekke navn siden etableringen i 1936 - det aller første var Stakhanovets frem til 1946, deretter var det FC Sjaktyor frem til 1992, og til nåværende dato har klubben het FC Sjaktar Donetsk - og har opplevd relativt ymse resultater, med unntak av to storhetsperioder i 1960-70 og 1980-90.

Det første, store troféet kom i 1961 da Sjaktar Donetsk kom seirende ut av finalen i Sovjet Cup (USSR Cup). I 1975 endte de oransje- og svart-stripede opp på andreplass i den sovjetiske ligaen og kvalifiserte seg dermed til Europa for første gang i klubbens historie. Den aller gjeveste prisen kom ikke før i 1983, da de regjerende mesterne FC Dnipro Dnipropetrovsk ble banket 3-2 sammenlagt etter to finalekamper i den sovjetiske supercupen.

Siden Sovjetunionens fall har den ukrainske fotballen fått bedre rammevilkår, men i likhet med land som Georgia (Dinamo Tblisi), Romania (Steua Bucharesti) og Moldova (FC Chisinau), har det kun vært ett dominerende lag i den hjemlige ligaen. I Ukraina har Dynamo Kiev vunnet nærmest alt og frekventert i Champions League med jevne mellomrom. Det skal mye til for å vippe slike klubber ned fra tronen, men Sjaktar Donetsk har for alvor meldt seg på etter Akhmetovs sjenerøse bidrag.

Den ukrainske milliardæren har allerede bygget et av Europas mektigste fotballakademi som til enhver tid trener og gir skolegang til over 3000 barn. Senere dette året er det duket for ny stadionåpning i byen med 1,5 millioner innbyggere - Sjaktar Stadion (50 000) blir primært bygget for Akhmetovs ukrainske superlag, men vil også ha en betydelig rolle under EM i Ukraina/Polen 2012.

Trofékabinettet på gamle RSK Olimpiyskyi (Lokomotiv Stadium) er smekkfullt av titler. Siden 1995 har Sjaktar Donetsk vunnet den ukrainske cupen hele seks ganger, ved siden av fire ligatitler på seks år (2002, 2005, 2006, 2008) og én supercup-tittel fra 2005.

Den plutselige suksessen til Sjaktar Donetsk er nok takket være president Akhmetovs eksentriske spillerkjøp. Mange hevet øyenbrynene da klubben hentet den gamle ukrainske storscoreren Sergej Rebrov tilbake til hjemlandet, men det var ingenting sammenliknet med reaksjonene som oppsto etter at brasilianerne Elano, Fernandinho og Matuzalem signerte for klubben. Sistnevnte kostet 18 millioner USD i 2004, og var ukrainsk rekord. Men det stopper ikke der.

Den kroatiske EM-keeperen Stipe Pletikosa, den meksikanske superstjernen Nery Castillo, italienske Christian Lucarelli og den nigerianske duoen Julius Aghahowa og Isaac Okoronkwo var alle relativt profilerte spillerkjøp, men president Akhmetov vet hva han vil ha. Kvalitet. Og det i alle ledd.

Også på trenersiden har Sjaktar Donetsk vært ambisiøse. I 2003 ble nåværende Real Madrid-sjef Bernd Schuster hentet inn som erstatter for italienske Nevio Scala med fortid i Parma og Borussia Dortmund, men ble erstattet av rumenske Mircea Lucescu som fortsatt sitter ved roret i Donetsk.

Sjaktar Donetsk har klart det som få andre lag klarer, nemlig å bli et fotballfenomen både i Ukraina og resten av øst-Europa. Men det er kanskje ikke rart med en mann som Rinat Akhmetov bak i kulissene.

Hva var det Erik Solér, mannen med omtrent 50 millioner kroner i formue, sa om Start i 2005? Champions League?

Om natten tenker jeg på en mann mens min kone ligger og sover. Er jeg gal?

Sommeren er en fin tid. Visstnok. Endelig får man en velfortjent pause fra engelsk fotball og alle de mentale påkjenningene som sementerer seg i topplokket. Gjennom fjorårssesongen til mitt kjære Liverpool (38 ligakamper, 14 halsbrekkende Champions League-oppgjør, 6 cup-kamper og 8 treningskamper) har hodet mitt truet med å eksplodere. 66 ganger har jeg skreket meg fordervet, jublet og utvekslet fråde om hverandre. Det tar på. Og det noe så veldig.

Men tre dager etter at sesongen er avsluttet sitter man fortsatt og banner. Denne gangen fordi det er to måneder til neste sesong. Og litt fordi de amerikanske klubbeierne Tom Hicks og George Gillett Jr. fortsatt nekter å selge til overhodet i De Forente Arabiske Emirater, Sjeik Maktoum Ben Rashid Al Maktoum, verdens nest rikeste menneske og selvutnevnt sjekkhefteinnehaver. Men akk. Tårene har trillet nok denne sesongen.

Det er på tide å ta seg sammen. For når man sitter i fosterstilling i et hjørne bak sofaen og skjelver bør det gå opp et lys. Men det gjør det jo ytterst sjeldent. Unntatt på morgenkvisten 19. mai. Som lyn fra klar himmel kom beskjeden fra en neglisjert lillehjerne: 'Kjære Ketil, fortvil ei, gode mann, fortvil ei! Det er jo sommer - sol, reker, øl og fotball-EM i Østerrike-Sveits!'.

Lillehjernen klarte å overbevise meg. Nesten. Men ingenting vil noen gang erstatte en fullverdig sesong med engelsk fotball. Nesten. Fotball-EM byr jo på litt av samme elskov, dog foruten lidenskap, lojalitet og følelser. Nøytralitet er ikke det man er ute etter, spesielt når det gjelder fotball. Klart det er fornøyelig med to kamper hver eneste dag i tre uker, men det kan på ingen måte måles opp mot ukesvis av forventing til en ny sesong med Hull, Stoke og West Bromwich Albion i det gode selskap.

Heldigvis har man arbeidsløse agurkjournalister i ferien som alle gjør sitt ytterste for å fylle spalteplassen med rykterunk. Ja, du leste riktig. Rykterunk. Det svært forherligende, midlertidige og relativt håpløse øyeblikket der en journalist ser seg rundt i lokalet, forsikrer seg om at redaktøren ikke er i syne, humrer lett og fabrikerer nok en forløsende artikkel om en eller annen spiller som i følge sikre kilder er på vei til en eller annen klubb. Men vi fotballelskere suger det til oss som en gruppe med ultravirile igler.

Det beste eksempelet er at Barcelonas eminente ving, Lionel Messi, og AC Milans også svært eminente angrepsspiller, Kaká, er klar for Chelsea. Selvom vi alle vet at dette er usannsynlig registrerer vi fortsatt et aldri så lite gys nedover kroppen. For Chelseas klubbeier, Roman Abramovitsj, er dessverre typen som kan finne på å bruke en milliard på duoen. Og det er da man begynner å tenke. Er dette virkelig konkurrentene våre? Er dette plattformen vi opererer fra?

Alle disse transferryktene kommer fra flere aviser. Men det er et par man fortsatt kan stole på, deriblant The Times og The Guardian. De har som regel pålitelige kilder og publiserer sjeldent røverhistorier. Og det er et rykte som får meg til å ligge årvåken om natten. Jeg ligger nemlig og tenker på en mann, mens min kone sover søtt.

Mannen heter David Villa, er 26 år, spiller for Valencia og har scoret 4 mål på 2 kamper i EM 2008. For en drøm det hadde vært. Fernando Torres dødelige rykk i tospann med David Villas diagonalløp, brygget på Steven Gerrards servitøregenskaper og destillert av Javier Mascheranos rekkevidde. Men er det mulig? Lar det seg gjøre? Vil cowboy-gutta frigjøre transfermidler til den tidligere Real Zaragoza-spilleren? Neppe.

Verre blir det når man tenker på at Torres og Villa deler rom under EM. Og at de har uttalt at de er beste venner. Og at de sannsynligvis er verdens giftigste spisspar. Og at Villa hele tiden frir til Liverpool. Det er ikke hverdagskost at en av de beste spillerne på kontinentet ønsker seg til Merseyside. Heldigvis skal det ikke stå på penger. Eller, vent litt... Selvfølgelig gjør det det!

I et svakt øyeblikk trodde jeg at Tom Hicks og George Gillett Jr. hadde funnet tilbake til hverandres partnerskap, at pengene strømmet til Rafael Benítez tomme transferkonto og at alt var rosenrødt. Lik den guddommelige drakten. Men til tross for at Villa ønsker seg til Anfield har vi dessverre ikke råd. Så, vær så god Chelsea, det er bare å kjøpe i vei. Akkurat som en døende kreftpasient er det bare å få det gjort - drep meg nå før jeg får se denne mannen i blått. Jeg klarer det ikke. Jeg takler ikke mer.

Var det ikke snakk om en pause?

Steve McClaren - ta nå sjansen og lev litt!

Steve McClown er litt av en fotballpersonlighet. I det han forlot den amerikanske baren med det mest ironiske navnet noensinne, The Loos bar, midt i sentrum av Wien på lørdag, ble han avbildet glisende og fornøyd. Det var det samme innøvde og selvsikre smilet som alltid. Det samme smilet som ikke kjente sin besøkelsestid under tiden som landslagssjef for England. Han virket avslappet og trygg i selskap med gamle og nye venner om hverandre, deriblant Adrian Bevington, kommunikasjonsdirektør i det engelske fotballforbundet, og to uidentifiserte journalister fra BBC Sport. McClown er nemlig blitt hyret inn som ekspertkommentator under turneringen han selv ikke klarte å kvalifisere seg til.

De engelske tv-seerne henger selvsagt med geipa. Og det med god grunn. For mens Østerrike jaget en utlikning mot Kroatia på Ernst Happel stadion i helgen kom McClown med en overfladisk analyse som omhandlet nødvendigheten av å ha hellet med seg i internasjonal fotball. Det er nesten litt utrolig. Han var jo en ung og lovende fotballtrener som dessverre ble overforfremmet altfor tidlig, altfor mange ganger. Mannen med smilet var stinn av gode idéer, men manglet erfaringen til å kunne gjennomføre dem når det virkelig gjaldt. I tillegg ble arbeidsoppgavenes primære mål, nemlig tre poeng og kvalifikasjon til EM 2008, overkomplisert av flere skader på sentrale spillere. Også når det virkelig gjaldt.

Heldigvis lever vi i en verden hvor de aller fleste får en ny sjanse. Og sist uke fikk McClown nettopp det, men han valgte å si nei. Som vi alle forstår er denne mannen litt av en kald kar. Men jeg kan med stor sikkerhet hevde at når good 'ol Stevie la hodet ned på den medbrakte dunputa på luksushotellet i Wien på mandag kveld så boblet det i klovnens bakhode. Burde han virkelig ha takket nei?

Vi må jo også huske på at dette er en fotballtrener og ingen skuespiller. Men fortsatt så trodde McClown at hele verden ikke ville gjennomskue ham i det han sto på sidelinja på Wembley med paraply og en varm kopp med kaffe. Og det i den viktigste kampen i karrieren. Det var absurd. Akkurat som om han nettopp hadde vandret ut av hageporten for å sjekke hvordan miniputtlaget til naboen gjorde det. Hvem forsøkte han egentlig å lure? Om ikke annet så testamenterte det teorien om at McClowns dømmekraft ikke er helt på nett.

For sjansen McClown takket nei til var FC Twente, et middels godt lag i den nederlandske Æresdivisjonen som overraskende kom foran Ajax på tabellen denne sesongen, og dermed ligger an til Champions League-kvalifisering. Så hva var det han tenkte på? Samme mandagen hadde nederlandsk fotball utvist stor klasse ved å påføre Italia med deres største tap i et mesterskap noensinne - kanskje det fikk McClown til å tenke på at han nettopp hadde kastet vekk muligheten til å trene et lag i det landet som vinner EM?

Ikke det at Twente kan skilte med spillere som Real Madrids Wesley Sneijder og Ruud van Nistelrooy. Den ene spilleren som faktisk er på landslaget, Orlando Engelaar, det defensive ankeret i Marco van Bastens oppsett, er på vei til Schalke 04 sammen med gamlesjefen, Fred Rutten. Etter all sannsynlighet nådde Twente toppen i år, hvilket betyr at den eneste veien fremover peker ned. Men uansett ville et trenerverv i treskolandet forsikret McClown om en fullverdig rehabiliteringsprosess.

Den rødhårede engelskmannen ville ha kommet tilbake som en sterkere mann. 'Bortglemt er fiaskoen som England-manager. Bortglemt er all hetsen og alt det vonde som har preget McClown de siste månedene,' sier en triumferende klovn i passkontrollen. Men neida, selvsagt ikke.

Nederland ville vært et perfekt valg for McClown. Han har jo alltid vært en kultivert, filosofisk og nytenkende trener. Han har alltid hatt et rykte for å være åpen for innspill, moderne idéer og trender. Og han har alltid vært villig til å utvikle seg i henhold til de aller siste tilnærmingene. Når man tenker over at Nederland faktisk er det landet som dyrker frem de mest innovative retningene - legg merke til at Italia spilte 4-3-3 på mandag kveld, som ved siden av 4-2-3-1-formasjonen til van Basten opprinnelig er nederlandsk - finnes det egentlig et bedre sted å relansere seg selv? Men han takket nei. Og bæsjet på leggen. Igjen.

Vel, McClown hadde sikkert registrert det faktum at Twente må gjennom en siste kvalifiseringsrunde for å komme seg til gruppespillet i Champions League. Og med klubbens dårlige seedingspotensial kan de ende opp med relativt tøff motstand, som skjedde med Everton i 2005-06, da de ble slått ut av spanske Villareal.

Men uansett: når kommer McClown til å få en slik mulighet i engelsk fotball? Visstnok takket han nei til Twente fordi han 'venter til en ledig jobb dukker opp' i Premier League. Jaha? Jeg vil gjerne møte styreformannen som er sterk nok mentalt til å kunne ta imot stormen av hets som garantert medfører ansettelsen av den utrolig upopulære mannen.

Graham Taylor var den siste England-sjefen som ikke klarte å kvalifisere seg til et mesterskap - noe vi nordmenn bør kjenne til etter kvalifiseringsbragden til USA-VM i 1994 - men han var med ett tilbake i managerstolen på Molineux, den erverdige hjemmebanen til Wolverhampton Wanderers. Tingen med 'kålrota' Taylor, som han så elegant ble kalt etter fiaskoen, var at han hadde (og fortsatt har) en vesentlig bedre CV enn McClown, bl.a. etter andreplassen med Aston Villa i 1989-90-sesongen.

Men hva med McClown, da? Han har jo vunnet ligacupen og nådd UEFA Cup finalen med Middlesbrough? Han var også en fremtredende mann bak Manchester Uniteds treble-sesong i 1999 som Sir Alex Fergusons assistent? Joda. Men statistikken hans i Premier League som hovedtrener er lite flatterende, og langt fra god nok til å kunne overbevise noen til å gi ham sjansen igjen. Hvem vil dessuten ha ølbokser og andre gjenstander kastet etter seg i seks måneder? Som vi kan se så har ikke McClown så mange valgmuligheter.

Etter at Mark Hughes forlot Blackburn til fordel for Manchester City er det blitt nevnt flere kandidater til jobben. Flere engelske aviser spekulerer i arbeidsledige Sam Allardyce og Alan Shearer som en kombinasjonsmulighet, ved siden av MK Dons-sjef Paul Ince og vår egen Henning Berg. Men etter at McClowns navn ble med i diskusjonen har folk gått amok på diverse nettforum. Det engelske folket hater McClown, det være seg som fotballkommentator på TV og radio eller som trener. Twente-fansen var heller ikke fornøyd da McClowns navn dukket opp. Hvis John Williams, styreformann i Rovers, ikke var klar over hans nær sagt ubegripelige upopulæritet så er han iallfall det nå.


Skulle han ha takket ja til jobben i Nederland og attpåtil gitt Twente deres første flørt med Champions League ville alt plutselig sett rosenrødt ut. Hvor lang tid ville det tatt før en slik mulighet dukket opp i England? Mark Hughes kan få boltre seg med Jô og Ronaldinho i City og allikevel ikke være i nærheten av en topp-fire plassering. Det samme er gjeldende for David Moyes og hans Everton; for ingen ville ha satt penger på Champions League-fotball på Goodison Park akkurat.

For McClown er Premier League et 'mission impossible'. Han er den typen som en utålmodig styreformann ser etter hvis opprykket til Premier League ser dystert ut. Den typen som erstatter Billy Davies i Derby neste år - og fortsatt blir hatet av fansen.

Siden McClown fikk sparken som England-manager har han tilbrakt tiden sin rundt på forskjellige treningsfelt i Europa. Han har studert fotballteknologi og blant annet besøkt Espanyols ungdomsakademi, et av mange steder som for tiden høster skryt og misunnelse i fotballuniverset.

Twente ville ha passet utmerket godt for McClown. Han ville ikke ha kommet hjem som 'paraplykrapylet' med det falske smilet. Han kunne ha imponert; kommet tilbake og bevist at jobben som landslagssjef i England ikke nødvendigvis bør sette en stopper for alt av individuelle ambisjoner.

Men i stedet venter han litt til. Steve McClaren sitter som en taper i lounge-sofaen på The Loos Bar. Det er på tide å drikke opp og gå - men ikke hjem, hjem.

Følgende nyhetsoverskrifter hadde du aldri trodd var sanne for fem år siden.

- Ronaldinho klar for City.
- Spurs byr £25m for Barca-spiss Samuel Eto'o
- Amerikanske Liverpool-eiere bruker 15 mill. i året på privatfly og luksus.
- Thailands eks-statsminister i eksil sparker Svennis fra Man City-jobben
- Cristiano Ronaldo til Real Madrid for $140m?

Pengene rår i Premier League, noe UEFA president Michel Platini i tospann med FIFAs urokkelige og utilregnelige Sepp Blatter akter å gjøre noe med. Det virker nærmest som en personlig vendetta mot det som i år har manifisert seg som verdens beste og mest attraktive liga. Det ryktes nemlig om en gjenninnførelse av utlendingskvoten i europeisk fotball, og det hersker vel liten tvil om at de engelske toppklubbene kommer til å merke det på resultatene relativt raskt.

For mens utenlandske legender som Eric Cantona, Thierry Henry og Dennis Bergkamp har vært med på å forme trofékabinettene rundt omkring på balløya har de nåværende utlendingene i Premier League vist seg å være langt mer innflytelsesrike for de respektive klubbenes suksesspotensiale. Dette er ikke fordi spillerne nødvendigvis er så mye bedre enn gullgutta fra 90-tallet, men det handler derimot om utnyttelsen av EUs lov om arbeids- og oppholdstillatelse på tvers av både grenser og skjønn. Før var det utenkelig at klubber hentet unge spillere fra Sør-Amerika og Afrika, mens nå ser det ut til å være systematisk sambadyrking over hele den nord-europeiske hemisfæren.

Overskriftene illustrerer pengesituasjonen i Premier League. Og det med glans. Hva ville man egentlig ha tenkt hvis man leste dette i 2003? Eller 1998, for den saks skyld. Jeg ville ha kjørt av veien (på sykkelen, selvsagt, ettersom jeg da ikke hadde lappen), det er iallfall helt sikkert. SkySports TV-avtale har sikret de engelske klubbene store beløp, noe som selvsagt posisjonerer dem helt i fremste sete når det gjelder det infamøse transfervinduet.

Etter Zinedine Zidanes rekordovergang fra Juventus til Real Madrid for £46m ble det litt stille i korridorene rundt omkring i verden. Men etter en ørliten dvaleperiode er vi nå tilbake til galskapens æra - hvor Ronaldinho spiller for Manchester City og Tottenham utmanøvrerer Barcelona i kampen om deres desidert beste angrepsspiller i Samuel Eto'o. Fascinerende, kanskje, men sinnsykt, garantert!

Bare for å ta det enda et steg videre så er det til neste år 10 år siden Man City vant play-off finalen i andredivisjon og rykket opp til det som nå elegant heter "The Championship". Tror du de lyseblås flotte og joviale supportere hadde trodd deg hvis du sa at de 10 år senere skulle ha eks-statsministeren til Thailand, Dr. Takshin Shinawatra, som klubbeier, og handle inn Ronaldinho fra Barcelona? Neppe.

Verdens beste fotballsupportere?

Norge, 20. mai 2008. Det er dagen derpå. NFF blir gruppevoldtatt av en sjokkert nasjon som krever flagget tilbake på landslagsdrakten. Sprengkåte tastatursynsere orkaniserer frem en masseslakt av det overomtalte 'drageemblemet' fra kommunikasjonshuset Recommended Norway.

Det var et absurd øyeblikk i norsk målestokk. Hvilket engasjement! Hvilke entusiastiske og lidenskapelige fotballsupportere!

For dragen ble kneblet, brakt opp på handelstorvet, satt i gapestokk, og kremert levende foran et hav av lystige beskuere. Og det i en digital verden med en overveldende mangel på saklighet, objektiv mediedekning og - vel, hemninger.

NFF ble presset av alt og alle. Kulturminister Trond Giske gikk ut i media og krevde flagget tilbake, mens en armé av norske fotballikoner i harnisk spydde ut ytringer opp og ned i mente.

Norge, 21. mai 2008. Stormen har roet seg. Litt. Server-kapasiteten på norske nettforum er sprengt. Men det gjør ingenting. NFF bøyer seg nemlig for det massive presset og trekker tilbake 'dragedrakten'. PR-ekspertene gnir seg i hendene mens nasjonen forsiktig løfter på øyenbrynet. Dette var da typisk NFF. Akk, hvilken inkompetent organisasjon.

Samtidig begynner folk å like emblemet, og nyhetsartiklene vinkles over på det som nå referes som 'kult-drakten'. Recommended Norway høster nå skryt for dragen, og får i tillegg oppdraget om å komme med et redesign hvor 'flagget er det bærende element'.

Norge, 26. mai 2008. Umbro og NFF stopper alt salg av 'dragedrakten' etter at samtlige 11 000 eksemplarer blir solgt i rekordfart. Etterspørselen er enorm.

- Draktene er utsolgt, forteller direktør i Scan Trade (Umbro), Terje Normann Johansen, til NRK Sørlandet.

Norge, 28. mai 2008. Norge tar i mot Uruguay på Ullevaal til privatlandskamp. Dette skulle være kampen da 'Norway Dragons' skulle knuse verdensmesterne fra VM 1930 i vaskeekte drageånd. Eller var det Guatemala? Iallfall i følge den solariumsbrune lederen for Norsk Fotballs Venner, Tom A. Schanke, som tydeligvis bryr seg mer om drakten enn å holde seg oppdatert på fotballfronten. Mens debatten sklir ut av rutsjebanen som en overvektig oldemor med ADHD ignorerer vi det viktigste spørsmålet: hvor i all verden er dette engasjementet når Norge spiller sine landskamper?

For ordens skyld: Guatemala ligger som nummer 91 på FIFA-rankingen (bak storlag som Libya, Bahrain og Ekvatorial Guinea); bruker ikke flagget aktivt i emblemet sitt og er det eneste landet (av de store fotballnasjonene) i sentral-Amerika som aldri har kvalifisert seg for et VM-sluttspill. Allikevel var det 25 200 betalende i privatlandskampen mot Haiti på Estadio Mateo Flores midt i Guatemala City sist måned.

Man skulle jo tro det var minst 100 000 tilskuere på Norges hjemmekamper sett i lys av forrige ukes engasjement rundt det nye landslagsemblemet. Men nei, nei, nei og atter nei. Norske fotballsupportere trives best foran skjermen, eller tastaturet, for å være helt presis.

Noe 12 246 betalende i privatlandskampen mot Uruguay vitterlig illustrerte. Altså, under halvparten av makskapasiteten til Norges storslåtte Ullevaal stadion.