Om natten tenker jeg på en mann mens min kone ligger og sover. Er jeg gal?

Sommeren er en fin tid. Visstnok. Endelig får man en velfortjent pause fra engelsk fotball og alle de mentale påkjenningene som sementerer seg i topplokket. Gjennom fjorårssesongen til mitt kjære Liverpool (38 ligakamper, 14 halsbrekkende Champions League-oppgjør, 6 cup-kamper og 8 treningskamper) har hodet mitt truet med å eksplodere. 66 ganger har jeg skreket meg fordervet, jublet og utvekslet fråde om hverandre. Det tar på. Og det noe så veldig.

Men tre dager etter at sesongen er avsluttet sitter man fortsatt og banner. Denne gangen fordi det er to måneder til neste sesong. Og litt fordi de amerikanske klubbeierne Tom Hicks og George Gillett Jr. fortsatt nekter å selge til overhodet i De Forente Arabiske Emirater, Sjeik Maktoum Ben Rashid Al Maktoum, verdens nest rikeste menneske og selvutnevnt sjekkhefteinnehaver. Men akk. Tårene har trillet nok denne sesongen.

Det er på tide å ta seg sammen. For når man sitter i fosterstilling i et hjørne bak sofaen og skjelver bør det gå opp et lys. Men det gjør det jo ytterst sjeldent. Unntatt på morgenkvisten 19. mai. Som lyn fra klar himmel kom beskjeden fra en neglisjert lillehjerne: 'Kjære Ketil, fortvil ei, gode mann, fortvil ei! Det er jo sommer - sol, reker, øl og fotball-EM i Østerrike-Sveits!'.

Lillehjernen klarte å overbevise meg. Nesten. Men ingenting vil noen gang erstatte en fullverdig sesong med engelsk fotball. Nesten. Fotball-EM byr jo på litt av samme elskov, dog foruten lidenskap, lojalitet og følelser. Nøytralitet er ikke det man er ute etter, spesielt når det gjelder fotball. Klart det er fornøyelig med to kamper hver eneste dag i tre uker, men det kan på ingen måte måles opp mot ukesvis av forventing til en ny sesong med Hull, Stoke og West Bromwich Albion i det gode selskap.

Heldigvis har man arbeidsløse agurkjournalister i ferien som alle gjør sitt ytterste for å fylle spalteplassen med rykterunk. Ja, du leste riktig. Rykterunk. Det svært forherligende, midlertidige og relativt håpløse øyeblikket der en journalist ser seg rundt i lokalet, forsikrer seg om at redaktøren ikke er i syne, humrer lett og fabrikerer nok en forløsende artikkel om en eller annen spiller som i følge sikre kilder er på vei til en eller annen klubb. Men vi fotballelskere suger det til oss som en gruppe med ultravirile igler.

Det beste eksempelet er at Barcelonas eminente ving, Lionel Messi, og AC Milans også svært eminente angrepsspiller, Kaká, er klar for Chelsea. Selvom vi alle vet at dette er usannsynlig registrerer vi fortsatt et aldri så lite gys nedover kroppen. For Chelseas klubbeier, Roman Abramovitsj, er dessverre typen som kan finne på å bruke en milliard på duoen. Og det er da man begynner å tenke. Er dette virkelig konkurrentene våre? Er dette plattformen vi opererer fra?

Alle disse transferryktene kommer fra flere aviser. Men det er et par man fortsatt kan stole på, deriblant The Times og The Guardian. De har som regel pålitelige kilder og publiserer sjeldent røverhistorier. Og det er et rykte som får meg til å ligge årvåken om natten. Jeg ligger nemlig og tenker på en mann, mens min kone sover søtt.

Mannen heter David Villa, er 26 år, spiller for Valencia og har scoret 4 mål på 2 kamper i EM 2008. For en drøm det hadde vært. Fernando Torres dødelige rykk i tospann med David Villas diagonalløp, brygget på Steven Gerrards servitøregenskaper og destillert av Javier Mascheranos rekkevidde. Men er det mulig? Lar det seg gjøre? Vil cowboy-gutta frigjøre transfermidler til den tidligere Real Zaragoza-spilleren? Neppe.

Verre blir det når man tenker på at Torres og Villa deler rom under EM. Og at de har uttalt at de er beste venner. Og at de sannsynligvis er verdens giftigste spisspar. Og at Villa hele tiden frir til Liverpool. Det er ikke hverdagskost at en av de beste spillerne på kontinentet ønsker seg til Merseyside. Heldigvis skal det ikke stå på penger. Eller, vent litt... Selvfølgelig gjør det det!

I et svakt øyeblikk trodde jeg at Tom Hicks og George Gillett Jr. hadde funnet tilbake til hverandres partnerskap, at pengene strømmet til Rafael Benítez tomme transferkonto og at alt var rosenrødt. Lik den guddommelige drakten. Men til tross for at Villa ønsker seg til Anfield har vi dessverre ikke råd. Så, vær så god Chelsea, det er bare å kjøpe i vei. Akkurat som en døende kreftpasient er det bare å få det gjort - drep meg nå før jeg får se denne mannen i blått. Jeg klarer det ikke. Jeg takler ikke mer.

Var det ikke snakk om en pause?