Tabelltopp til besvær

Greit. På tide med en skikkelig utblåsning. For i går fikk fotballentusiaster over hele kloden bekreftelsen på at Liverpool simpelthen ikke er gode nok til å ta sin 19. ligatittel etter avskrekkende 0-0 hjemme mot den håpløse, sponsorløse og falleferdige nedrykkskandidaten West Ham United.

Før kampen var undertegnede nervøs. Altfor nervøs. Jeg møtte folk i gaten som med glede så frem mot kveldens kamp. Liverpool skulle visstnok toppe tabellen etter gårsdagens oppgjør på Anfield. Og det klarte Rafael Benìtez’ menn. Men etter at Peter Walton blåste for full tid var det få smilrynker å spore.

Grunnen til at jeg alltid er så nervøs før hjemmekampene er at Liverpool sjeldent, eller aldri overbeviser mot antatt svakere motstand. 19 år med elendighet testamenterer den påstanden. Alle, absolutt alle, har grunn til å være fryktløse på Anfield. For alle, absolutt alle, er i stand til å dra hjem med et poeng eller tre. Og det er psykisk utfordrende.

For tre uker siden skrev jeg et blogginnlegg om akkurat dette, og visst gikk det som forventet. To tap mot Tottenham, heldig seier borte mot Bolton, heldig uavgjort hjemme mot Atletico Madrid, og 0-0 to uker på rad mot henholdsvis Fulham og West Ham - to av Premier League desidert verste bortelag - er fasiten.

Selvsagt har fraværet av Fernando Torres bidratt til den stakkarslige omsetningen foran mål, men Robbie Keane burde være god nok til å iallfall halveis fylle skoene. Samtidig får han aldri helt muligheten. Og her har Benítez et forklaringsproblem. For hvordan i all verden er det mulig å bytte ut Keane etter 65 minutters spill når Liverpool desperat jakter seiersmålet? La ham få én full kamp! David Ngog, en fransk 19-åring som kun har spilt et minutt med førstelagsfotball, er vel neppe løsningen?

Lag som West Ham kommer til Anfield med håp om poeng, og parkerer følgelig hele elleveren foran egen sekstenmeter. Ja, det er vanskelig å bryte gjennom. Ja, det er totalmangel på bakrom. Men skal det virkelig være umulig å få hull på byllen? Er vi så avhengig av en skadefri Torres? Det er sørgelig, men dessverre sant.

Liverpool har i løpet av den siste måneden ikke maktet å bygge momentum mot lag med aggressivt førstepress i en flat 4-5-1/4-4-2. Rytmen og balansen er langt fra god nok i oppbyggingsfasen, mens tempo i ball hindres av en urovekkende grad av upresishet i pasningsspillet. Spillere som Lucas, Ngog, Dossena, El Zahr og Benayoun er ikke gode nok for en ligaleder. Selvom sistnevnte har en viss effekt som innbytter med sine flotte diagonalløp.

Det er mange, mange problemstillinger her. Men tross alt har Liverpool aldri åpnet bedre enn i år. Det er grunn for optimisme, som Jamie Carragher sa tidligere i dag, men det gjelder fortsatt å utnytte mulighetene som foreligger. For et tre-poengs skille ned til lag som Chelsea vokser ikke akkurat på trær.

Jeg var fryktelig langt nede i går kveld, og fikk attpåtil passet påskrevet av kona for å legge meg tidlig uten et eneste ord. Men denne sesongen er så viktig, og vi må ta tre poeng hjemme mot antatt svakere motstandere. Derfor er det ubeskrivelig hardt å takle 0-0 to uker på rad. Steven Gerrard må få en klarere og mer definert rolle i angrepsspillet, mens Robbie Keane og Ryan Babel trenger selvtillit i form av 90 minutter.

Nå venter Blackburn på Ewood Park. Dere som fortsatt mener at dette bør bli ‘plankekjøring’ og ‘storseier’ har jeg ingen respekt for. Folk må forstå at det er forskjell på det berømmelige papiret og realiteten. Liverpool vinner aldri ligaen hvis denne formkurven fortsetter. Det er helt sikkert.