Frykten er stor. For stor.

Det er slitsomt å leve i frykt. Veldig, veldig slitsomt. Enkelte bærer voldsalarm til enhver tid, mens andre stenger seg inne og avslutter all kontakt med omverdenen. Før man vet ordet av det blir man desillusjonert og mister grepet både i forhold til generell livsførsel og glød. Det er et brutalt liv å leve, hvilket er spesielt merkbart i høytider og fellsferier. Aller verst er det i julen. Med et altfor tettpakket kampprogam og overhengende fare for poengtap.

Liverpool har slitt i november de siste årene. Blant supporterne er måneden populært bare refert til som «Black November». Og helvetesmåneden startet på verst tenkelige måte med det smått utrolige første ligatapet borte mot Tottenham. Selvom ranet på White Hart Lane overgikk rekorden fra 2006, både i omfang og elendighet, var det fortsatt det mest positive tapet undertegnede har fått med seg på svært lenge. For sjeldent har Liverpool levert en såpass god forestilling og reist hjem tomhendt.

Men så kom slaget under beltestedet. Eller, for å ta den helt ut - kastreringen av innholdet under beltestedet: nemlig hjemmekampen mot Atlético Madrid i Champions League. Etter å ha produsert tidenes sesongstart i Premier League, og dermed manifistert intensjonen om å vinne klubbens 19. ligamesterskap, gikk de røde fra vondt til verre. For det Liverpool leverte hjemme mot spanjolene var direkte avskyelig. En full Erik Meijer hadde gjort det bedre på topp.

På lørdag kjørte Liverpool ventelig over et stakkarslig West Bromwich Albion på Anfield med 3-0, og nå venter det en rekke tøffe kamper som Rafa Benítez’ menn på det berømmelige papiret ‘bør vinne’. Og det er her frykten kommer inn. Det finnes ikke noe som er mer fryktinngytende enn dette scenario.

Ligacup-kampen borte mot Spurs i morgen blir en farse, med en rekke unggutter i startelleveren. Men det betyr ingenting å ryke ut av Englands svar på UEFA Cupen. Det er kun Premier League som har en verdi, og bortekampen mot Bolton til helgen skremmer vettet av meg. Sist seier på Reebok Stadium kom riktignok i fjor (1-3), men man må helt tilbake til 2002 for å finne de andre tre poengene i Lancashire.

Årets utgave av Liverpool ser formidabel ut, med topp konkurranse på samtlige plasser. Seier mot både Chelsea og Manchester United bekrefter dette, selvom det nå tilhører fortiden. For det er først nå det hele begynner. Bolton, Fulham, West Ham, Blackburn og Hull kommer alle til å gi absolutt alt mot de røde. Og ser man på de siste 19 årene vil det garantert komme et tap eller to i denne perioden. Det samme gjelder for uavgjort.

Klarer Liverpool å komme seg gjennom disse fem kampene med 13 poeng er iallfall jeg fornøyd. Bolton og Blackburn lukter uavgjort, mens resten av kampene vinnes på Anfield. Kommer det et tap derimot er nok tittelhåpet ute, spesielt med lokomotivet Chelsea på toppen av tabellen. Derfor blir disse kampene altfor nervepirrende, og vil gå (som en konsekvens) på bekostning av helse og velvære.

Det er jo lov til å drømme om 15 poeng i tillegg til avansement og gruppeseier i Champions League. Men erfaring tilsier at dét er overambisiøst. Allikevel er det viktig å understreke at Liverpool har spilt uten Fernando Torres i de siste fem kampene, så vel som det faktum at Robbie Keane har begynt å score.

Det kan bli hyggelig fremover. Eller fryktelig, fryktelig skuffende. Kun én ting er sikkert - det er at jeg fra denne dato kommer til å leve i frykt frem mot juletider. Jeg har foreløpig ikke mottatt noen indikasjoner på at frykten vil avta utover 2009 heller. Klippet nedenfor er fra Liverpools bortekamp mot Reading i fjor. Selvom de røde var absolutt det beste laget ble det et stygt 3-1 tap, noe som skulle vise seg å være utslagsgivende for resten av sesongen.

Kevin Davies - come and kill me.