Reisebrev fra Madrid

Kl. 20:14. Mørket har lagt seg over Madrid. Gatene er stappfulle. Stemningen intens. Den stjerneklare himmelen vokter over menneskehavet, mens lukten fra de mange titalls tapasbarer brer seg langs de mektige bygningene fra barokkens tid. Det er snart november, men fortsatt mildt i luften. Både jakke og lue er overflødig i Spanias hovedstad. Støynivået er neppe nabovennlig. Men det gjør ingenting i den sør-vestlige delen av byen. Det er nemlig kveldskamp på Vicente Calderón, og Atlético Madrid tar imot gruppefavoritten Liverpool i Champions League.

Kl. 20:21. Jeg skulle gjerne hatt mer tid. Men jeg har nettopp høyre-venstre-fintet meg gjennom en t-bane fylt til randen i godt over 40 minutter, og nå gjenstår det bare å karre seg gjennom folkemengden for å nå frem til kontakten min utenfor Piramídes-stasjonen. Det må være flere tusen mennesker her, og jeg kan skimte stadion omtrent 500 meter bortenfor. Herregud, for et bråk!

Billettløs og stresset

Kl. 20:35. Endelig! Bare 10 minutter før avspark holder jeg billetten i hånda. En Real Madrid-supporter jeg kjenner fra London hadde klart å få tak i et edelt eksemplar gjennom hundrevis av telefonsamtaler og vaskeekte dealing. 90 euro blakkere og et par gram tynnere klarte jeg å komme frem til selveste Vicente Calderón. Det så majestetisk ut, nesten litt skremmende.

Kl. 20:43. Spansk opprørspoliti skriker ut ordre, mens et par hjemmesupportere blir lagt i bakken. Hvor er inngangen min? Jeg kjenner svetten renne nedover den godt gjemte Liverpool-drakten under genseren. Det er umulig å løpe. Det er nesten umulig å puste. Jeg blir klemt inn mot politihestene. Jeg bretter billetten og legger den i venstre knyttneve. I bakgrunnen hører jeg speaker introdusere lagene på banen. Jubelen er ekstrem.

Home alone

Kl. 20:45. På plass! For et fantastisk skue! Jeg sitter som den eneste Liverpool-tilhengeren blant 55 000 ekstatiske hjemmesupportere - rett over VIP-tribunen, litt til venstre for midtsirkelen. Langt der nede ser jeg Rafaél Benítez reise seg fra benken. Fløyta er nettopp gått. Jeg klarte å finne inngang nummer 5 takket være de tilreisende vaktene fra Anfield, og nå var humøret på topp! Selger de øl her? Nei, nei! Glem det! Come on you Reds!



Kl. 20.51. Det er ganske absurd å ikke sitte blant dine egne. Jeg gjorde det en gang på Upton Park, men dette var noe helt annet. Det var bare 60 meter bort til mine 3 000 rødkledde ekstrem-fundamentalistiske Liverpool-brødre, og ingenting kunne jeg gjøre for å markere min tilhørlighet. Heldigvis var karen ved siden av meg ganske vennlig, og jeg kom raskt i snakk med ham. ‘Vi liker Liverpool veldig godt her i Spania,’ sa han barmhjertig, ‘... men vi liker ikke at dere tok Torres i fra oss’, fortsatte han videre med kvessede tenner.

‘Flott’, tenkte jeg.

O’ glede!

Kl. 20.58. 0-1! Robbie Keane scorer! For en åpning på kveldens kamp! Det er helt stille på stadion, med det herlige unntak av scousernes mosh-pit feiring i det ene hjørnet. Publikum har allerede reist seg fra setet for å fordømme eget forsvar. Jeg sitter fortsatt. Hjertet pumper overstadig, mens hodet mitt holder på å sprekke. 0-1! Pipekonserten er vanvittig, og jeg merker at gleden treffer meg som en euforisk rus fra himmelen.


Kl. 21:14. Spanjolene er frustrerte. Iallfall alle her på Vicente Calderón utenom Benítez, Riera, Xabi Alonso, Alberoa og Reina. Torres smiler nok også på tribunehalvdelen under meg. Den vennlige-men-plutselig-aggressive-spanjolen ved siden av meg er faktisk ikke så ille som jeg trodde. Han forteller at Liverpool er godt likt i Spania på grunn av alle spanjolene og at Benitez er ønsket som landslagssjef. ‘Kanskje en vakker dag,’ svarer jeg nærmest hikstende.

Torres! Torres!

Kl. 21:56. Det er andreomgang. Liverpool-fansen synger Torres-sangen til stor glede og påfølgende applaus hos hjemmepublikummet. Den nye yndlingen heter Sergio Agüero, men El Niños fotballkunst vil aldri bli glemt her i byen. Det er litt kaldere i lufta nå. Og Atlético Madrid tar over mer og mer av spillet i hovedstaden, noe som ikke akkurat går ubemerket hen. Jeg føler meg som en liten og full dverg i en altfor stor og ukontrollerbar heksegryte.

Kl. 22.08. Nei, nei, nei! Simao utlikner etter at en feilposisjonert Alberoa gir Atletico fritt spillerom! Jeg sitter sementert til setet med hodet begravd i hendene. Stadion eksploderer! Med kun syv minutter igjen å spille har vi kastet vekk tre solide poeng. Og nå koker det virkelig! De bengalske lysene tennes overalt, mens fansen omfavner hverandre i ren ekstase.

Kl. 22.25. Kampen ender 1-1. Jeg har nettopp sett et Liverpool i toppslag gi vekk seieren til et hardtarbeidende hjemmelag med Sergio Agüero i spissen. Folkehavet strekker seg mot utgangene, mens Liverpool-fansen omringes av opprørspoliti. Jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Kona sitter med en (for henne totalt ukjent) kompis på andre siden av byen. Dritforbanna. Og med feber. Men det gjør ingenting. For mens jeg vandrer nærmest planløst ned trappen ser jeg opp på mine fraseparerte medsupportere som holder skjerfene sine høyt over hodet. You’ll never walk alone. Magisk.

Jeg er plutselig hjemme.
Igjen.