Administrativt blod renser fra all synd

“En meningsmåling utført av Respons på oppdrag for Aftenposten viser at Norges engasjement overfor A-landslaget er heller lunkent. 36 prosent sier at man er svært eller ganske engasjert, mens hele 64 prosent er mindre eller ikke engasjert.”

– Aftenposten, 9. oktober 2008

Det var en gang en sport som engasjerte langt over tre milliarder mennesker på planeten vår. Overalt man satte fot fant man en medsammensvoren patriot for verdens vakreste sport. Langs strandkanten i sydlige strøk kunne rosafargede nostalgikere erte på seg spanjoler, så vel som brasilianere, uten at paraplydrinken føk veggimellom av den grunn.

Stoltheten over idrettsnasjonen Norge var overbærende. Ikke bare var vi vintersportens ubestridte konger, men vårt lille land sparket fra seg over evne på langt flere verdenskontinenter enn tidligere generasjoner kunne ha drømt om. Med hellig unntak av bronselaget vårt fra OL i Berlin 1936, selvsagt. Landslaget i fotball ordnet seg billett til sluttspill på rad og rekke. Fra VM i USA 1994 til EM i Nederland/Belgia seks år etter. Det var en herlig tid for barn å vokse opp.

Tre milliarder mennesker følger fotballen regelmessig. Det tallet består fortsatt, mens enkelte land faller fra. Norge havner i sistnevnte kategori. Kommer verdensfotballen til å savne oss? Neppe? Lider verdensfotballen av vårt plutselige fravær? Aldri i livet. Det viktigste spørsmålet er hvordan vi nordmenn takler det vi nå trygt kan kalle for en uomtvistelig krise. På mange måter er underprestasjonene til landslaget et eneste overgrep mot samfunnet. Det blir nesten litt som å sparke folk mens de allerede ligger død og begravet.

Vi trenger landslaget tilbake i et sluttspill. Måten Norge kastet vekk EM-sluttspillet i Sveits/Østerrike var graverende, men enda verre blir det når ansvaret for fadesen skyves over på Åge Hareide. Hva slags signaleffekt er det egentlig Norges Fotballforbund (NFF) sender ut her? Det er innlysende at Hareide ikke har gjort en god nok jobb, noe resultatene vitterlig bekrefter, men det er ikke trenerens jobb å sparke seg selv.

Generalsekretær Karen Espelund er for lengst tom for unnskyldninger. Allikevel gikk hun ut å fredet Hareide etter 2-2 hjemme mot Island tidligere i år. Og det til tross for at alt og alle krever Hareides avgang. De fleste synserne hevder landslagssjefen utviser en totalmangel på kompetanse og selvinnsikt. I mai gikk reklamegründeren Kjetil Try ut i VG med følgende kommentar:

– Jeg tror mange opplever Hareide som en fyr som har vært klar og tydelig, men som ikke tar konsekvensene selv. Det har han mistet tillit på ... Hareide har lagt opp til en høy profil i mediene. Det er moro når det går bra. Men jeg synes han har sluppet billig unna den siste tiden. Han kom med mye bagasje da han ble landslagssjef. Nå er det bare plastposen igjen, sa Try.

Og Hareide har sluppet billig unna. Men det har også NFF etter årevis med begredelig fotball og utallige skuffelser. Landslagssjefen vår vet hvor nærme Norge var fra et nytt sluttspill i sist kvalifisering, og vil naturligvis ikke bøye seg for det massive presset. Det tar enorm karakterstyrke å fortsette i jobben, noe Hareide er smertelig klar over. Han kjenner godt til den syltynne linjen mellom suksess og fiasko. Skulle Norge kvalifisere seg til VM for første gang på over 12 år vil han bli husket som en helt. Det er selvsagt den utopiske drømmen som driver sunnmøringen frem, men vi vet alle at spillermateriellet som Hareide disponerer på ingen måte er godt nok.

Det sitter nemlig som støpt i den norske folkesjelen å tilgi først, for og så spisse kritikken. Innerst inne vet vi at landslaget på 1990-tallet var i en betydelig bedre forfatning, og at Jarl-André Storbæk aldri vil bli noen Gunnar Halle eller Vegard Heggem. Det samme kan sies om Kristofer Hæstad eller Martin Andresen kontra Alf-Ingen Håland eller Lars Bohinen. Men vi vet også at gode ting skjer med dyktige folk bak roret, eksemplifisert av Guus Hiddinks Sør-Korea, Australia og nå Russland i henholdsvis 2002, 2006 og 2008. Kanskje det er derfor NFF tar landslagsfiaskoen så til de grader piano? Ingen er tjent med at vår tids generasjon ser på Norge som San Marino light.

Begeret er ikke fylt til randen. Det har heller ikke eksplodert. Det har råtnet og fordampet for lenge, lenge siden. Det eneste som er igjen er en sky av mishag som hagler ned på befolkningen. Hareide burde ikke behøve å beskytte seg selv gjennom vaklende kommentarer og stakkarslige forsøk på å overbevise pressen om at ‘humøret er på topp’.

Karen Espelund og NFF må bli kvitt dumsnillheten som forkludrer landslagets fremtid. Det er åpenbart at Norge ikke kommer til å kvalifisere seg til VM i Sør-Afrika 2010. Og da kommer alle avsløringene frem. Styret trekker seg og Hareide går i skam. I sommer skulle NFF ha ansatt en ny landslagssjef - en mann med en tung CV og internasjonal erfaring. Det hadde skapt ny entusiasme langs det ganske land, og den uhelbredelige kreften som er norsk toppfotball ville ha klart det umulige; nemlig å overleve - og vel så det.

Guus Hiddink, will you marry me?