Venter i spenning

Det har over lengre tid blitt spekulert i hvorvidt Liverpools amerikanske eiere, Tom Hicks og George Gillett Jr., vurderer å selge klubben til den kuwaitiske billionæren Nasser Al-Kharafi. Men nå ser det ut til at spekulantene får noe mer håndfast å slå i bordet med.

Under gårsdagens kamp mot Chelsea ble nemlig Liverpools ferske finansdirektør Philip Nash avbildet sammen med Hicks og Gillett Jr., samt representanter for det som er verdens 46. rikeste menneske.

Amerikanerne, som ikke lenger er på talefot, har lidd enormt under finanskrisen og klarer neppe å refinansiere lånet på £350m før den utsatte fristen i juli. Duoen har hele tiden stått i mot bud fra potensielle investorer ettersom ingen hittil har matchet verdiestimatet på £500m. Det er dermed knyttet en stor grad av forventning rundt forhandlingene mellom partene.

Liverpool har allerede vært i Kuwait opptil flere ganger, og det virker nå helt klart at både Hicks og Gillett Jr. ønsker å selge. Nasser Al-Kharafi er en styrtrik fotballentusiast med over 14 milliarder dollar i personlig formue, og kjenner visst klubben svært godt etter et studieopphold i Liverpool på 70-tallet.

Skulle handelen gå gjennom vil den umiddelbare byggingen av det nye stadionanlegget med en kapasitet på 75 000 påbegynnes, noe Hicks og Gillett Jr. ikke har klart å levere i henhold til lovnader og visjoner fra den fatale overtakelsestalen i 2007.

Benítez vil også da signere en ny kontrakt med klubben som gir ham full kontroll over spillerkjøp. Det kan bli en spennende vår. David Villa, anyone?

Lenge siden sist

Akk. Lenge siden sist. Altfor lenge. Jeg har ikke klart å skrive noe som helst på bloggen siden desember 2008 grunnet Liverpools dramatiske periode med kontinuerlig poengtap. Det har vært i overkant hardt å håndtere. Men etter gårsdagens glitrende seks-poenger mot Chelsea ser det plutselig lyst ut igjen.

På mange måter var dette være eller ikke være for de røde. Manchester United har gjenerobret plassen på toppen av tabellen, og fremprodusert en seiersrekke basert på urokkelig kløkt og erfaring. Vi vet alle hva de regjerende mesterne er i stand til, og det faktum at laget nå har spilt godt over 1200 minutter med ligafotball uten baklengs er et eneste stort testament til hvor overbærende stor utfordringen er. Det skal nemlig godt gjøres å vippe Sir Alex Fergusons menn av pinnen.

Bakgrunn for positivitet

Men Liverpool, anført av Fernando Torres og Steven Gerrard, har nå en vidunderlig mulighet til å sende ut en intensjonsmelding til erkerivalene på Old Trafford. Jeg tror at Benítez’ menn trives best i utfordrerposisjonen bak ligalederne. Presset er ikke lenger så overveldende, mens medias søkelys heller retter seg mot andre. Tiden er nå kommet for å levere, noe spesielt Torres og Benayon absolutt gjorde i 2-0 seieren i går. Og med verdens beste spiss i toppform er Liverpool et helt annet lag.

Det er også verdt å merke seg at Liverpool i løpet av de tre siste årene har vært det beste laget i Premier League fra januar og utover (hva poengfangst angår). Det eneste problemet har jo vært at ligaen allerede har vært tapt ved nyttår, slik at laget dermed overhodet ikke spiller under verken stress eller press.

Robbie Keane til Spurs i natt

I den siste tid har spekulasjonene grodd fast i Liverpool-leiren, med Rafa Benítez som mål for medias ubarmhjertige og hensynsløse heksejakt. Robbie Keane har gjort lite enn å forpeste lagmoralen, og ser ikke ut til å takle posisjonen som andre- og tredjevalg på Anfield. Det verserer kratige rykter om at Keane vil bli solgt til Tottenham i natt for £15m, og at Javier Saviola blir hentet inn som erstatter - rett foran nesen på PSV Eindhoven som står klar med sjekkheftet.

Robbie Keanes agent, Struan Marshall, har i løpet av de siste dagene blitt observert sammen med Rick Parry og Daniel Levy. Skulle Liverpool ikke akseptere budet er det også mulig at den irske floppen blir lånt ut til White Hart Lane for resten av sesongen. En permanent overgang er da aktuell først i sommer, og prisen avhengig av hvordan Keane gjør det for Harry Redknapps menn.

En annen mulighet er at Aaron Lennon implementeres i handelen, noe Benítez foretrekker mot et kalkulert og risikofylt tap på £5m. Keane er som kjent helt ute i kulden på Anfield, og har vært en eneste stor skuffelse for trenerteamet. Både Parry og Benítez skal visst være rasende på iren etter gjentatte disiplinærproblemer på treningsfeltet. Skulle Keane bli solgt i natt er det nok det beste for klubben, Spurs og ham selv.



Fiasko igjen for Recommended

Det var knyttet stor spenning rundt helgens Kommunikasjonscup i Odderneshallen. Fem ulike byråer (Recommended, Dale+Bang, Osigraf, Mediepartner og Ordkraft) stilte opp i bakfyll på en særdeles kald og frisk lørdags formiddag for å duellere seg
i mellom om det berømmelige vandretroféet.

Til tross for å ha beseiret Mediepartner hele 2-1 i åpningskampen, skulle den overveldende forhåndsfavoritten Recommended komme til kort på nærmest samtlige punkter. Det ble nemlig tap i alle de tre gjenværende kampene, inkludert et oppkast-genererende stortap (8-0) mot den svært virile ungdomsgjengen fra Osigraf.

Dramatikk

I retrospekt bør det nevnes at Recommended ble det uheldige offer for en rekke meget
kontroversielle dommeravgjørelser (deriblant to omdiskuterte utvisninger av spillende manager Ketil Børstein Stensrud) noe som i etterkant ble kraftig debattert blant massene på tribunen. Komplott eller ei, det skortet ihvertfall ikke på dramatikk i Odderneshallen.

Minutter etterpå fikk nemlig politistyrkene fra Agder Politidistrikt, avdeling opprør og terror, endelig bruk for de støvete skjoldene sine da hjemmefansen barket sammen med Dale+Bang fanatister på tribunen. Etter tvangsslukning av de mange hundre påtente bengallysene i hallen fikk politistyrkene adskilt kamphanene slik at turneringen kunne fortsette. Overraskende nok var det ingen aggressivitet å spore da pizzabudet fra Dolly Dimple’s ankom åstedet.



Kanonen fra Klauset

I kjølvannet av tumultene tidligere på dagen var det snart duket for toppkampen denne
formiddagen mellom de to desidert største reklamebyråene på Sørlandet, Recommended og Dale +Bang. Stemningen var til å ta og føle på i det spillerne løp ut på den velbonede parketten, noe som frembrakte flere svetteperler enn anatomisk mulig hos de svartkledde. Og kanskje bar kampen preg av nettopp dette. For Recommended hadde ingenting å stille opp med mot det slagkraftige mannskapet til konkurrenten.

Anført av bevegeligheten selv, Erik Dale, og den langhårede piraten Øivind Holthe, tok Dale+Bang initiativet fra første fløyte. Tungvekterne fra Rådhusgata 12 fikk virkelig kjørt seg. I løpet av 12 minutter hadde målvakt Bernt Dag “Blekkspruten” Ravnevand sluppet inn hele fire mål, noe som virket både demotiverende og ødeleggende for lagets moral og vinnervilje.

Det eneste lyspunktet var nok Kjell Ove Klausets fotballfaglige orgasme av et mål. I følge motstanderen var volleyskuddet såpass bra at det falt i kategorien ‘hinsides all begripelse’. Også lynving Morgan Kristensen noterte seg på scoringslisten med et skudd fra flerfoldige meters hold som ble behørlig feiret på ekte Jürgen Klinsmann-vis. Oppstandelsen endte dog i et 4-2 tap.

Kaptein Daniel Marinas forholdt seg stort sett rolig under begivenhetene og klarte aldri å sette sitt eksotiske preg på kampen. Spanjolen hadde i løpet av uken blitt hentet inn fra toppklubben Deportivo la Coruña B for å styrke laget, men styreformann Terje Normann Johanssen fikk nok ikke den ønskelige effekten ut av spontankjøpet til fire millioner kroner.


Begeret nådd?

Daglig leder og bautastein Kim Skarning-Andersen kritiserte midtbanestrategen Finn Roger Opedal underveis i kampen for ‘egoistiske tendenser’, i det som utviklet seg til å bli en stygg episode som svartmalte den dystre situasjonen ytterligere. Lagets eneste kvinnelige medlem, Nina Taraldsen, skal også ha kommet med mishagsytringer mot Opedal. Opedal nekter å kommentere episoden ovenfor Recommended.no.

Det verserer også rykter om fremtiden til spillende trener Ketil Børstein Stensrud etter begredelige resultater både i 2008 og 2009. Fasiten etter syv kamper egner seg dessverre ikke på trykk. Men styreformann Johanssen skal visst være i harnisk etter nok en pinlig affære på fotballbanen.

Reme roten til alt vondt

Enkelte høyreradikale aviser hevder allerede at ‘begeret er nådd’ og at Stensrud visstnok skal være uønsket i klubben. Treneren legger derimot all skyld på Jahn Fredrik Reme: “Reme skulle være den ubestridelige stjernen på laget vårt, men har dessverre ikke levd opp til forventingene,” sier Stensrud, og tar nok en bit av wienerstangen.

“Jeg vil gjerne takke for godt oppmøte, og understreke at Reme er roten til alt vondt. Iallfall hva våre fotballresultater angår.”

Saken oppdateres utover dagen.

Klikk F3 for siste versjon.

Rooney suspendert - mister åttendelsfinalen

De aller fleste hadde nok trodd at Wayne Rooney var blitt voksen. At han endelig var kvitt temperamentet som så mange ganger har overskygget kamper for både England og Manchester United. Men den gang ei.

I gårsdagens siste hjemmekamp mot Aalborg i gruppespillet i Champions League våknet villdyret igjen. Analytikere har i etterkant av kampen påpekt opptil fire forseelser som burde ha kvalifisert til direkte rødt kort. Rooney slapp unna, og fikk dermed score 2-2 målet som sikret United gruppeseiren.

UEFAs virile disiplinpanel har over lengre tid tatt i bruk videodømming for å straffe spillere, og nå kommer de regjerende mesterne til å sannsynligvis miste Rooney i åttendelsfinalen, så vel som i førstekampen i en eventuell kvartfinale, gjennom suspensjon.

Her er bevisene som feller Rooney:



***Oppdatering***
Klippet har dessverre blitt fjernet fra YouTube allerede. Håper noen fikk sett det før det forsvant. Her er imidlertid et bilde fra den aktuelle situasjonen.

Ince’s problem is not his race or his resume. It’s relegation.

Paul Ince is not a victim of a vendetta against former Manchester United players, no more than he is under threat because he is black. One glance at the Barclays Premier League table will indicate why Ince and Blackburn Rovers may soon part company.

Any manager who reduced the club to that position would be in danger right now. Ray Harford went ten league matches without a win at Ewood Park, was knocked out of the League Cup by Stockport County and resigned in 1997. Roy Hodgson set the club on course for relegation in 1998-99 and was gone by Christmas. His successor, Brian Kidd, was fired less than a year later with the club nineteenth in the second tier.

This is a familiar story. Those managers did not have to be black, or red, to be fired; like Ince, they just had to be in trouble.

Football clubs are simple organisms. If Blackburn were top of the league, Ince could make Eric Cantona his assistant and end each victory by recreating Tommie Smith’s black-power salute from the 1968 Olympic Games and nobody would care. There is a bottom line in football, beneath it lie three teams and each has a manager with good reason to be nervous. If Tony Mowbray, at West Bromwich Albion, is not feeling the heat like Ince at the moment, it is only because his club are pretty much where they expected to be. The unexpected success of Phil Brown at Hull City is making life a little awkward, but nobody had West Brom down as anything more than relegation candidates from the start.

For Ince, it is different. In mitigation, he has frequently lost Roque Santa Cruz, a key player, through injury and the sale of David Bentley to Tottenham Hotspur was a blow, but, despite this, Blackburn seemed destined for mid-table mediocrity rather than a fight to the death. They were certainly not a team expected to go more than two months without a league win, not least because of the traditional difficulty for teams visiting Ewood Park in winter. Ince needs time, but that is a very comfortable stance to take when it is not your business that risks losing £30 million.

Blackburn are in an awkward position. No club wants to be the first to appoint a black English manager in the Premier League only to sack him five months later. Yet, logically, no club want to appoint any manager and dismiss him five months later. It is a sign of failure.

So, in an ideal world, Ince turns it around and makes a success of Blackburn, just as he did Macclesfield Town and Milton Keynes Dons. Yet, if not, it is patronising in the extreme to treat him as some special project or to argue that he should not be subject to the same scrutiny as his contemporaries. If he is not given enough time, it is not due to the colour of his skin; few managers get enough time these days.

Race is clouding the issue. Already it is being said that Ince has not had the same chance as young white managers, such as Tony Adams at Portsmouth. But if Adams were the manager of Blackburn and his team were in the bottom two approaching Christmas, he would be under the same pressure now.

There is no equality in demeaning Ince by adding invisible points for ethnicity. If he is to be appointed like a white guy, he has to be free to be sacked like one, too.

Kampen om Liverpool er over

Så var det over. I går natt pakket Sjeik Mohammed bin Rashid al-Maktoum sammen tilbudet om å kjøpe Liverpool fra den dysfunksjonelle amerikanske eierduoen Tom Hicks og George Gillett Jr. Den tilsynelatende bunnløse tålmodigheten gikk dessverre ut på dato for Emiren av Dubai etter to år med mislykkede budrunder.

Det ble altså aldri enighet mellom de kristen-konservative, cowboyhatt-bærende, hesteridende, ishockey-elskende, høyre-orienterte drittstøvlene og den skjeggete frelser. Amanda Staveley, rådgiver for det som er verdens tredje rikeste menneske, offentliggjorde sjokkbeskjeden ovenfor Hicks og Gillett Jr. med bakgrunn i den siste tids ‘finanskrise’ og det Emiren kaller for ‘en arrogant holdning i forhold til det urealistiske verdiestimatet på vitterlige £600 millioner’.

De aller fleste, administrasjonen i klubben inkludert, trodde nok at dette simpelthen var en taktisk manøver fra interessenten, men den gang ei. Det skal heller ikke være muligheter for at sjeiken kommer på banen igjen, i følge Staveley. Toget har gått. For lengst.

Hicks og Gillett Jr. skal ha gulpet opp et eller annet om andre potensielle investorer fra den arabiske halvøy, men dette medfører nok en relativt mager grad av riktighet. Det som de to vandrende kolesterol-bombene heller bør fokusere på er refinansieringen av lånet på £350 millioner. Fristen for å forhandle frem en seks-måneders utsettelse av nedbetalingen utløper 25. januar 2009. Det begynner å haste.

Finanskrisen har bydd opp til dans med amerikanerne, og spesielt Gillett Jr. føler seg nå svimmel etter et aldri så lite maraton på dansegulvet. Sjeik Mohammed hadde sjekkheftet klart, men interne strider førte til en god, gammeldags rævkjøring av hele prospektet.

Siste ord er neppe sagt i denne sagaen.

'Oppmuntring' på sitt beste

I går forlot Roy Keane sjefsstolen i Sunderland. Og med det forsvant en av de mest kontroversielle managerne i britisk toppfotball. Det tilhører nemlig sjeldenhetene at dagens fotballpersonligheter snakker fra levra (med det selvfølgelige unntak av eks-kaptein William Gallas), noe som derfor gjør det hele noe bittersøtt. Jeg savner rett og slett gode, gamle managere som tør å si ifra. Nedenfor er to klipp som har gått rett inn i de digitale historiebøkene. To klipp som i løpet av minutter oppsummerer sjelen i britisk fotball. Sett deg godt til rette og nyt scenene fra engelsk andredivisjon i 1995.

Shrewsbury, April, 1995. Neil Warnock er sjef for Huddersfield Town, og håper på å sikre tittelen i engelsk andredivisjon med en relativt grei borteseier. Værgudene er ikke akkurat på de besøkendes side. Det høljer ned, og gressteppet ser ut som en eneste stor slagmark. Town ligger under 2-0 til pause, noe Warnock finner vanskelig å begripe.

Inne i garderoben møter spillerne en tirade av de sjeldne fra en meget opprørt sjef. Dette er personalpolitikk på sitt beste, eller verste - alt ettersom du ser det.

NB! Kameramannnen var tilstede for å dokumentere 'den store opprykksfesten', men fikk servert en verbal slakt som fotballsupportere over hele verden neppe har sett maken til. Fantastiske scener.



Leyton Orient, Februar, 1995. Dette var året da den sindige engelskmannen John Sitton tok over nedrykkskandidaten Leyton Orient. Laget lå helt nederst i divisjonen, og var under et ekstremt press fra både media og supportere. I pausen klikker det fullstendig for Sitton, som sparker (altså løser vedkommende fra kontrakten) en spiller i garderoben, og tilbyr seg å slåss mot resten av gjengen. Legendarisk.



Må bare ta med dette klippet også; tatt fra filmen Mike Bassett - England Manager. Ja, det er glimrende skuespill fra Ricky Tomlinson, men likeledes genialt.



PS: Sitter du på flere eksempler av managere som mister besinnelsen? Vennligst legg igjen en kommentar under!

Anorthosis Famagusta - fotballens Espen Askeladd

Det er mye som har skjedd siden tidligere Newcastle-yndling, Temuri Ketsbaia, overtok den kypriotiske eventyrklubben for drøyt fire år siden – den gang som spillende manager. Klubben har i og for seg vært en toppklubb i kypriotisk forstand veldig lenge, men det er langt derfra til å bli en klubb hele fotballverden har fått øynene opp for.

- Det er ikke mange år siden det var en umulighet for oss å spille i mesterligaen, innrømmer Temuri Ketsbaia.

Klubben kvalifiserte seg sensasjonelt til årets mesterliga etter å ha knust sin greske storebror Olympiakos i kvaliken. Mange spådde da at de ville få det tøft i gruppespillet, men så langt er det ingenting som tyder på akkurat det. Skulle Ketsbaias menn slå Panathinaikos i Athen siste serierunde er Famagusta klar for 'the last 16' i verdens gjeveste fotballturnering for klubblag. Det oser sensasjon over hele Europa.

- Vi er ikke der ennå, men det er ingen tvil om at vi har fått en god start på turneringen, sier den blankpolerte manageren beskjedent.

Klubben Anorthosis Famagusta ble grunnlagt i den sparsommelig befolkede «spøkelsesbyen» Famagusta i januar 1911, men etter den tyrkiske invasjonen i 1974 flyttet klubben til Larnaca. I mesterligaen spiller de sine hjemmekamper i hovedstaden Nicosia. Arenaen ved navn GSP Stadium har en publikumskapasitet på rundt 23.000.

I dag består klubben av spillere fra omtrent hele verden. Det kommer spillere fra Brasil i vest til Irak i øst. Trener Ketsbaia er selv georgier og har lagt vekt på å hente spillere fra alle verdens hjørner for å gjøre klubben mer internasjonal. I kampen mot Panathinaikos sist, startet Ketsbaia med hele åtte spillere fra forskjellige nasjoner. De mest kjente er Traianos Dellas, som storspilte for Hellas da grekerne hentet hjem EM-tittelen i 2004 (Dellas fra Hellas), og brasilianske Sávio som har spilt for en rekke spanske klubber. Han har blant annet 105 kamper for Real Madrid.

Faktisk hentet Ketsbaia inn hele 12 nye fjes til klubben før årets sesong og satset stort på å nå mesterligaen. Hadde ikke klubben nådd målet, hadde den hatt en gjeld på omkring fire millioner pund (rundt 45 millioner kroner).

- Det er ikke på grunn av andres uhell vi er her vi er i dag. Vi har jobbet knallhardt for dette. At vi nå spiller mot Inter på Giuseppe Meazza, er som en drøm som går i oppfyllelse, medgir Ketsbaia.

Ketsbaia selv kommer fra tøffe kår i Georgia. Familien hans bor fortsatt i Abkhazia – utbryterrepublikken som sammen med Sør-Ossetia ble invadert av russiske styrker tidligere i høst.

- De har mistet alt de har og eier. De vil leve et normalt liv, men det går ikke og det sårer meg, innrømmer Ketsbaia overfor BBC.

- Den siste tiden har de nærmest levd som flyktninger. Det er helt forferdelig det som har skjedd. Det gjør det vanskeligere for meg å konsentrere meg om fotballen når man ser at landet ditt, og familien din, sliter med en krig de ikke kan noe for, sier han.

Likevel er han innbitt på å fortsette den jobben han har startet på.

- Jeg kan ikke gjøre noe med situasjonen i Georgia, men jeg kan gjøre noe med jobben jeg har startet på. Nå må jeg bare fortsette med dette og gjøre georgiere stolte, sier han.

Ambisjonene hans er på sikt å komme seg til en enda større klubb.

- Som spiller ønsket jeg meg hele tiden til større klubber, og det klarte jeg. Som manager har jeg ikke endret den innstillingen. Hvis jeg får muligheten til å komme til en større klubb, i et større fotballand, så vil jeg selvsagt vurdere det veldig sterkt, sier den ambisiøse mannen.

Og hvem vet? Kanskje han i nær framtid vender snuten tilbake til England? Newcastle er i hvert fall en klubb som kan trenge en manager med klare visjoner og som er dyktig nok til å gjennomføre det. Skulle det lille laget fra den lille øya kvalifisere seg til åttendelsfinale i Champions League er han iallfall sikret legendestatus.

Gerrard: – Vi kan ta gull!

Etter gårsdagens oppgulp var det oppløftende å høre Gerrards selvkritikk i dag. Liverpools kaptein mener laget har mye å gå på offensivt, spesielt i Fernando Torres' skadefravær. Han forteller videre at spillerne ser ut til å takle presset godt, og at det på nåværende tidspunkt er viktig å ikke la seg affisere av mediespekulanter og kravstore supportere. Til gjengjeld lover Gerrard å nærmest 'selge sjela' si for å gi folket det de så desperat lengter etter - nemlig det 19. ligatroféet. Se intervjuet nedenfor.

Tabelltopp til besvær

Greit. På tide med en skikkelig utblåsning. For i går fikk fotballentusiaster over hele kloden bekreftelsen på at Liverpool simpelthen ikke er gode nok til å ta sin 19. ligatittel etter avskrekkende 0-0 hjemme mot den håpløse, sponsorløse og falleferdige nedrykkskandidaten West Ham United.

Før kampen var undertegnede nervøs. Altfor nervøs. Jeg møtte folk i gaten som med glede så frem mot kveldens kamp. Liverpool skulle visstnok toppe tabellen etter gårsdagens oppgjør på Anfield. Og det klarte Rafael Benìtez’ menn. Men etter at Peter Walton blåste for full tid var det få smilrynker å spore.

Grunnen til at jeg alltid er så nervøs før hjemmekampene er at Liverpool sjeldent, eller aldri overbeviser mot antatt svakere motstand. 19 år med elendighet testamenterer den påstanden. Alle, absolutt alle, har grunn til å være fryktløse på Anfield. For alle, absolutt alle, er i stand til å dra hjem med et poeng eller tre. Og det er psykisk utfordrende.

For tre uker siden skrev jeg et blogginnlegg om akkurat dette, og visst gikk det som forventet. To tap mot Tottenham, heldig seier borte mot Bolton, heldig uavgjort hjemme mot Atletico Madrid, og 0-0 to uker på rad mot henholdsvis Fulham og West Ham - to av Premier League desidert verste bortelag - er fasiten.

Selvsagt har fraværet av Fernando Torres bidratt til den stakkarslige omsetningen foran mål, men Robbie Keane burde være god nok til å iallfall halveis fylle skoene. Samtidig får han aldri helt muligheten. Og her har Benítez et forklaringsproblem. For hvordan i all verden er det mulig å bytte ut Keane etter 65 minutters spill når Liverpool desperat jakter seiersmålet? La ham få én full kamp! David Ngog, en fransk 19-åring som kun har spilt et minutt med førstelagsfotball, er vel neppe løsningen?

Lag som West Ham kommer til Anfield med håp om poeng, og parkerer følgelig hele elleveren foran egen sekstenmeter. Ja, det er vanskelig å bryte gjennom. Ja, det er totalmangel på bakrom. Men skal det virkelig være umulig å få hull på byllen? Er vi så avhengig av en skadefri Torres? Det er sørgelig, men dessverre sant.

Liverpool har i løpet av den siste måneden ikke maktet å bygge momentum mot lag med aggressivt førstepress i en flat 4-5-1/4-4-2. Rytmen og balansen er langt fra god nok i oppbyggingsfasen, mens tempo i ball hindres av en urovekkende grad av upresishet i pasningsspillet. Spillere som Lucas, Ngog, Dossena, El Zahr og Benayoun er ikke gode nok for en ligaleder. Selvom sistnevnte har en viss effekt som innbytter med sine flotte diagonalløp.

Det er mange, mange problemstillinger her. Men tross alt har Liverpool aldri åpnet bedre enn i år. Det er grunn for optimisme, som Jamie Carragher sa tidligere i dag, men det gjelder fortsatt å utnytte mulighetene som foreligger. For et tre-poengs skille ned til lag som Chelsea vokser ikke akkurat på trær.

Jeg var fryktelig langt nede i går kveld, og fikk attpåtil passet påskrevet av kona for å legge meg tidlig uten et eneste ord. Men denne sesongen er så viktig, og vi må ta tre poeng hjemme mot antatt svakere motstandere. Derfor er det ubeskrivelig hardt å takle 0-0 to uker på rad. Steven Gerrard må få en klarere og mer definert rolle i angrepsspillet, mens Robbie Keane og Ryan Babel trenger selvtillit i form av 90 minutter.

Nå venter Blackburn på Ewood Park. Dere som fortsatt mener at dette bør bli ‘plankekjøring’ og ‘storseier’ har jeg ingen respekt for. Folk må forstå at det er forskjell på det berømmelige papiret og realiteten. Liverpool vinner aldri ligaen hvis denne formkurven fortsetter. Det er helt sikkert.